« ... som gett mig så mycket!»
- jeg slutter meg helhjertet til Arja Saijonmaas lovprisning av livet, og takken går helt til livets kilde. Forkynneren hyller ham på denne måten:
«Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter.»
Forkynneren 3:11a
Som student på sosialhøgskolen på midten av 80-tallet var jeg i praksis på et spesialsykehjem. Praksisrapporten jeg skrev, var en del av en undersøkelse som helsedepartementet hadde bestilt, og i Stavanger ble studenter brukt som ‘feltarbeidere’. I seks uker var jeg på sykehjemmet, og jeg fikk veldig god kontakt med pasientene som var rammet av MS.
Han som hadde størst nedsatt funksjonsevne, fikk jeg en helt spesiell kontakt med. Vi røkte veldig mange sigaretter sammen – det vil si han inhalerte, mens jeg holdt sigaretten. Det ga ham ro - og meg røykefingre. Vi samtalte mye om livet, og han sa noe jeg aldri kommer til å glemme:
«Jostein, du synes sikkert at det livet jeg lever ikke har noen verdi, men du må aldri glemme at livet har en egenverdi, jeg elsker livet!»
Det kom fra en person som ikke kunne røre annet enn nakken. Også den funksjonen var i ferd med å gå tapt, derfor ventet han på det eller siste på det teknologiske markedet – en tale-styrt rullestol. Den ærefrykten for livet som jeg alltid har hatt, ble enda sterkere i løpet av de seks ukene. Jeg elsker livet!
Når jeg deler dette i dag, er det tre grunner:
- Han som skapte oss i sitt bilde er evig
- Om jeg lever eller dør vet jeg at jeg er hjemme i ham
- Jeg tenker på det i dag fordi det er fem år siden livet her på jorden brått kunne vært slutt, og jeg takker for at jeg har fått fem bonus år til å hylle livets giver, og leve det livet som ikke kan rokkes midt i en sårbar verden
