«Hvem sier hva?»

Med svært små skritt beveger jeg mot det som er en normal tilværelse for meg. At dagens refleksjon kommer om morgenen, er et lite skritt videre. Dersom jeg klarer å levere hver dag framover, er det et godt tegn, men det er ikke en nedtur dersom jeg må hoppe over en dag eller to. 

Jeg har så mye annet som også skal skrives, og kanskje det vil være naturlig å stoppe helt opp om et par måneder. Da har jeg blogget sammenhengende hver dag (med svært få unntak) i syv år.

Men her er altså dagens vers:

At vi blir i ham og han i oss, det vet vi fordi han har gitt oss av sin Ånd.
1 Joh 4:13

Dette har jeg fått lov til å tro i mange år, og jeg har sett hva det har betydd for andre mennesker i kriser. Da Håkan Gniste (1) ble livstruende skadet i en eksplosjonsartet brann og alle med unntak av kona, Gunilla, trodde han skulle dø, ga Gunilla Herren fire løfter:

• Jeg skal ikke spørre «Hvorfor?»
• Jeg skal ikke spørre «Hvem har skylden?»
• Jeg skal ikke bli bitter
• Jeg skal spørre «Hvem sier hva?»

Jeg tror at dette satt i ryggmargen på meg da bomben gikk av i Istanbul. Hver gang «Hvorfor?» har kommet snikende, har jeg heller forsøkt å tenke hva erfaringen kan brukes til. 
Hvis det finnes noe positivt å si om en terrorbombe, må det være at den er det beste eksempelet på det ondes problem: Ondskapen rammer tilfeldig, inkludert dem som betraktes som uskyldige. Derfor er spørsmålet «Hvem har skylden?» totalt nytteløst – også om jeg skulle vende det mot meg selv og spørre: «Hva har jeg gjort som fortjener dette?». Det eneste resultatet av et slikt spørsmål er at jeg kan bli bitter.

Som ganske ung fant jeg ut at bitterhet er en fullstendig unyttig øvelse som utelukkende tapper den bitre og hans omgivelser for overskudd og livsglede. Jeg har aldri sett det som et alternativ for meg.

Dagens vers dreier seg om Gunillas fjerde punkt. «Når alle sa at Håkan kom til å dø, måtte jeg spørre: Hva sier Ånden?».

Når jeg er i ham, og han er i meg, da må jeg lytte til det han har gitt meg av sin Ånd. Det forsøker jeg hver dag, men det var ekstra tydelig de første minuttene etter at det smalt i Istanbul.

Primært skriver jeg ned refleksjonene mine for min egen skyld for å bevisstgjøre meg på hvordan Guds ord kan brukes i livet mitt på en praktisk og god måte. I dag er det to uker siden attentatet, og selv om jeg har nevnt hendelsen mange ganger i løpet av denne tiden, er intensjonen nå å se framover mot nye utfordringer.

Dagens ‘manna’:

Han har gitt meg av sin Ånd!

-------------------------------------------------
(1) Se "Ord jeg aldri glemmer!" - legg merke til avslutningserklæringen min (27. apr. 2012): "Jeg tror profetien er gyldig fortsatt. Jeg tror Gud kommer til å riste både himmel og jord for at mennesker skal se hva det er som ikke rokkes. Jeg vet hva det er som ikke skiftes ut: Guds ord, tro, håp og kjærlighet."
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’