I fokus: "Hva får verden til å lytte?"

Var spørsmålet på bloggen min den 12.01.16

Et kort resyme:
«Det er egentlig mye jeg kunne hatt lyst til å si til verden, men ikke for enhver pris. Jeg blir
imponert over ledere som klarer å samle massene. Men det at jeg blir imponert betyr ikke at
jeg blir tilhenger av deres ideologi eller politiske budskap. Jeg imponeres over deres
retoriske dyktighet. Derfor lytter også folk og derfor tror jeg på ordets makt.

Da Johannes skrev om «antikristene», fortalte han også hvorfor folk lytter til dem:

De er av verden, derfor taler de som verden, og verden lytter til dem.
1 Joh. 4:5

Dersom det ikke finnes noe annet enn å bli av verden for at den skal å lytte, er det ikke en
løsning for meg. Jeg vil være i verden ikke av.

Jeg tror den eneste talen som får verden til å lytte er det ‘Ordet’, den ser. Derfor må Ordet bli
menneske der jeg er.»

Lite ante jeg da jeg la det ut at Gud skulle ta meg på ordet den dagen for ti år siden, kanskje
det var en profeti? Kona mi, Magna, og jeg var værfaste i Istanbul. Flyselskapet hadde
oppfordret oss til å ta en sight-seeing i byen fordi tåken i Chisinau hvor vi bodde, ikke ville
lette før utpå kvelden. Vi storkoste oss i den flotte byen. Sammen med guiden og gruppa
hadde vi besøkt Hagia Sofia og gikk mot den blå moskeen. Da vi nærmet oss Theodosius-
obelisken (= Guds gave) ble det noen meter mellom Magna og meg pga fotografering.

Plutselig kom en smell og et flammehav utløst av en selvmordsbomber. Han tok med seg 11
turister i døden.17 ble skadet - jeg var én av dem. Jeg prøvde å komme i dekning – men et
prosjektil hadde knust kneskålen min. Magna var ikke fysisk skadet, men påkjenningen av å
bli dekket med menneskerester og se meg ligge nede, var tøft nok. Jeg kjente umiddelbart
Guds fred og hans kjærlighet fylle hjertet mitt. Jeg tror jeg hadde kjent det samme også om
han hentet meg hjem.

«Hva kan du bruke dette til?» spurte jeg. «Du må fortelle verden at det er bare min
kjærlighet, åpenbart i Jesus Kristus som kan stoppe terroren!» var svaret hans. «Dersom du
åpner for den muligheten, vil jeg bruke den!» var svaret mitt! Det ble et hav av muligheter til å
vitne om Guds kjærlighet i ‘alle’ kanaler. Verden lytter når vi deler vår personlige erfaringer
ikke minst i møte med det vonde. Sykehusene ble også en arena hvor det ble mulighet for
samtaler med mennesker. ‘For som Kristus er, slik er vi i denne verden’ (1. Joh. 4:17) –
anledningene er Guds gaver også i 2026 - la oss bruke dem!

«Hvem sier hva?»

Med svært små skritt beveger jeg mot det som er en normal tilværelse for meg. At dagens refleksjon kommer om morgenen, er et lite skritt videre. Dersom jeg klarer å levere hver dag framover, er det et godt tegn, men det er ikke en nedtur dersom jeg må hoppe over en dag eller to. 

Jeg har så mye annet som også skal skrives, og kanskje det vil være naturlig å stoppe helt opp om et par måneder. Da har jeg blogget sammenhengende hver dag (med svært få unntak) i syv år.

Men her er altså dagens vers:

At vi blir i ham og han i oss, det vet vi fordi han har gitt oss av sin Ånd.
1 Joh 4:13

Dette har jeg fått lov til å tro i mange år, og jeg har sett hva det har betydd for andre mennesker i kriser. Da Håkan Gniste (1) ble livstruende skadet i en eksplosjonsartet brann og alle med unntak av kona, Gunilla, trodde han skulle dø, ga Gunilla Herren fire løfter:

• Jeg skal ikke spørre «Hvorfor?»
• Jeg skal ikke spørre «Hvem har skylden?»
• Jeg skal ikke bli bitter
• Jeg skal spørre «Hvem sier hva?»

Jeg tror at dette satt i ryggmargen på meg da bomben gikk av i Istanbul. Hver gang «Hvorfor?» har kommet snikende, har jeg heller forsøkt å tenke hva erfaringen kan brukes til. 
Hvis det finnes noe positivt å si om en terrorbombe, må det være at den er det beste eksempelet på det ondes problem: Ondskapen rammer tilfeldig, inkludert dem som betraktes som uskyldige. Derfor er spørsmålet «Hvem har skylden?» totalt nytteløst – også om jeg skulle vende det mot meg selv og spørre: «Hva har jeg gjort som fortjener dette?». Det eneste resultatet av et slikt spørsmål er at jeg kan bli bitter.

Som ganske ung fant jeg ut at bitterhet er en fullstendig unyttig øvelse som utelukkende tapper den bitre og hans omgivelser for overskudd og livsglede. Jeg har aldri sett det som et alternativ for meg.

Dagens vers dreier seg om Gunillas fjerde punkt. «Når alle sa at Håkan kom til å dø, måtte jeg spørre: Hva sier Ånden?».

Når jeg er i ham, og han er i meg, da må jeg lytte til det han har gitt meg av sin Ånd. Det forsøker jeg hver dag, men det var ekstra tydelig de første minuttene etter at det smalt i Istanbul.

Primært skriver jeg ned refleksjonene mine for min egen skyld for å bevisstgjøre meg på hvordan Guds ord kan brukes i livet mitt på en praktisk og god måte. I dag er det to uker siden attentatet, og selv om jeg har nevnt hendelsen mange ganger i løpet av denne tiden, er intensjonen nå å se framover mot nye utfordringer.

Dagens ‘manna’:

Han har gitt meg av sin Ånd!

-------------------------------------------------
(1) Se "Ord jeg aldri glemmer!" - legg merke til avslutningserklæringen min (27. apr. 2012): "Jeg tror profetien er gyldig fortsatt. Jeg tror Gud kommer til å riste både himmel og jord for at mennesker skal se hva det er som ikke rokkes. Jeg vet hva det er som ikke skiftes ut: Guds ord, tro, håp og kjærlighet."
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’