Det jeg lever ved nå ... – og alltid.

Etter å ha tilbrakt et drøyt døgn i en privat leilighet etter en dramatisk uke som har fått oppmerksomhet over hele verden, er det nok for meg å leve. Hva jeg kan utrette rent fysisk, er svært begrenset. Det å tre på seg bukser kan sammenliknes med en hard treningsøkt, så ut over det helt nødvendige, skal det nå være ro. Jeg skal «bare» leve.

Fordi jeg elsker, kjenner jeg at jeg lever. Jeg elsker Gud, Magna, familien min, mennesker, naturen, livet, ja, alt som er verd å elske og ære. Noen korte øyeblikk lurte jeg på om det var «adrenalinet» som gjorde at jeg beholdt roen midt i det hele, og at jeg hadde tatt meg kraftig sammen. Men dette var ingen prestasjon. Jeg opplevde hvilen i Gud, hvilen i den fullkomne kjærligheten midt det bisarre kaos som motkreftene kan forårsake.

Jo – det har vært tårer, av glede og av sorg over dem som har mistet så mye, men aldri av bitterhet, sinne eller frustrasjon på egne vegne. Det er ikke på grunn av noe ved meg, men utelukkende på grunn av den grenseløse nåde og det ufattelige mysterium at jeg får lov til å leve ved, og i, ham. Det er der, og bare der, hjerte og tanker bevares.

Dagens vers:

Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet. Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham.
1 Joh 4:8-9

Dagens ‘manna’:

Å leve ved ham er å leve ved kjærligheten

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’