Viser innlegg med etiketten Følelser. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Følelser. Vis alle innlegg

onsdag 24. juni 2015

Mitt ”hellige sted”

I går skrev jeg at menneskets ånd representerer det ”aller helligste” og er senteret for ”Gudsbevisstheten”. Om vi forfølger ”Tempelallegorien”, var det hellige sted forbeholdt utvalgte. Sjelen d.v.s. intellekt, følelser og personlighet er menneskets hellige sted og er senteret for ”jegbevisstheten”. Jeg bestemmer hvem jeg vil slippe inn i det hellige i ”mitt” tempel. De som får del i mine innerste tanker og følelser er mine ”utvalgte”.

Det greske ordet ”psyke” kan oversettes med sjel eller liv. Refleksjonen i dag sammenfaller med dagens bibelord:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.»
Matt 16:24–27 
For meg er dette et av Bibelens nøkkelvers til å trenge inn i åndelige sannheter, og jeg har skrevet om det flere ganger på bloggen. ”Selvfornektelse” gir mange følelser, og når det i tillegg får så langt som til å miste livet – er det mange som ”skrur av”.
Men dette er viktig. Jesus bruker ordet ”psyke” her. Jeg ser kristenlivets største utfordring som behovet for å:

  • forstå før tro,
  • føle før tro og
  • tenke ”jeg” før tro.
Det er det behovet jeg må være villig til å miste. Utfordringen kan også skrives slik:

Intellekt + følelser + personlighet = sjelen = psyken = livet (som jeg vil berge).

Når jeg våger å slippe Den hellige ånd til – ikke bare i ”det aller helligste”, men også på ”det hellige sted”, da mister jeg på en måte "livet", men jeg finner det igjen. Det jeg finner igjen er bedre enn det jeg mistet. 


Dagens 'manna':
En hellig pilegrimsvandring har begynt.*
---------------------------------
* Hellighetsvandringen blir ofte sammenliknet med prosessen en pilegrim er i på sin "reise".

fredag 16. juli 2010

”Kjerringråd” for ”det hellige”

”…en forstandig kone er en gave fra Herren.”
Ordsp. 19:14

Det kan jeg skrive under på – og når jeg leser bøkene om Samuel Logan Brengle, forstår jeg at han også var velsignet med en slik gave. I forlengelsen av spørsmålet ”Hva fyller jeg det hellige med?” vil jeg sitere fra et brev Lily skrev til Samuel. Det er datert mars 1908 og er skrevet til ham mens han besøkte Danmark. Der hadde han blitt alvorlig syk av revmatisk feber og brevet er en respons til ham:
    ”Alle de deprimerende følelsene skaper kaos i kroppen din, og det virker på meg som om disse følelsene ikke er fra Gud, både fordi de skader deg, og fordi de står troen imot…. Ikke gi rom for disse skadelige følelsene, min kjære Sam. Det kan fort bli en vane…” 1
Rådet går rett til kjernen på problemstillingen: Hva er det jeg lar påvirke tanker og følelser? Hva er det som rår ”det hellige sted”? Hva slags vaner har fått vokse fram der?

1Letter fra Amenia, NY, March 12, 1908 – sitert i William Clark ed: ”Dearest Lily” s 64-65

torsdag 15. juli 2010

Hva fyller jeg "det hellige" med?

Alle inntrykk påvirker meg. Mange inntrykk har jeg ikke herredømme over, men det er likevel et stort antall som jeg kan bestemme om jeg vil påvirkes av eller ikke. Utfordringen i dag er ”overstimulans”, og da kan det gode bli det bestes fiende. Det er så mye bra som kan beslaglegge intellekt og følelsesliv (= mitt ”hellig sted”) at det ikke blir rom for det beste:
Fellesskap og tid sammen med Den hellig ånd.

Uten dette fellesskapet svekkes sensitiviteten og jeg blir mindre vár for de inntrykkene som påvirker meg utenfra. Her er et eksempel:

For noen år siden hadde jeg en sterk åndelig opplevelse. Jeg kom hjem en kveld og slo på TVen og ble forskrekket over hvor mye banning det var både i intervjuer og programmer. Hvordan i all verden kunne en slik forandring ha skjedd bare i løpet av noen få dager?
Det gikk noen øyeblikk før jeg skjønte at det var Åndens nærvær ikke bare i mitt aller helligste, men i tanke- og følelsesliv som reagerte. Mine egne tanker og følelser var blitt så vant til inntrykkene at de ikke registrerte dem lenger.

Egentlig var dette en skremmende opplevelse. Dersom jeg som menneske har lav terskel for hva jeg slipper inn og sensorene er ”nøytralisert” – hva blir da det neste?

Paulus har følgende løsning:
    Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.
    2 Kor 10:4-5
Men jeg tror det forutsetter at Den hellige ånd får rom på det ”hellige sted”, og det hører med til den daglige innvielse.

søndag 11. juli 2010

Mitt ”hellige sted”

I går skrev jeg at menneskets ånd representerer det ”aller helligste” og er senteret for ”Gudsbevisstheten”. Om vi forfølger ”Tempelallegorien”, var det hellige sted forbeholdt utvalgte. Sjelen d.v.s. intellekt, følelser og personlighet er menneskets hellige sted og er senteret for ”jegbevisstheten”. Jeg bestemmer hvem jeg vil slippe inn i det hellige i ”mitt” tempel. De som får del i mine innerste tanker og følelser er mine ”utvalgte”.

Det greske ordet ”psyke” kan oversettes med sjel eller liv. Refleksjonen i dag sammenfaller med dagens bibelord:
    «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.»
    Matt 16:24–27
For meg er dette et av Bibelens nøkkelvers til å trenge inn i åndelige sannheter, og jeg har skrevet om det flere ganger på bloggen. ”Selvfornektelse” gir mange følelser, og når det i tillegg får så langt som til å miste livet – er det mange som ”skrur av”.
Men dette er viktig. Jesus bruker ordet ”psyke” her. Jeg ser kristenlivets største utfordring som behovet for å:
  • forstå før tro,
  • føle før tro og
  • tenke ”jeg” før tro.
Det er det behovet jeg må være villig til å miste. Utfordringen kan også skrives slik:

Intellekt + følelser + personlighet = sjelen = psyken = livet (som jeg vil berge).

Når jeg våger å slippe Den hellige ånd til – ikke bare i ”det aller helligste”, men også på ”det hellige sted”, da mister jeg på en måte "livet", men jeg finner det igjen. Det jeg finner igjen er bedre enn det jeg mistet. En hellig pilegrimsvandring har begynt.

fredag 19. februar 2010

Krigsrop

Jeg vet ikke hvor mange Krigsrop jeg har solgt – men ”kronåret” må har vært da jeg var assistent i Bergen 1 (tror jeg solgte rundt 20.000 eksemplarer det året). Jeg vet heller ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmål knyttet til navnet på bladet. Det utfordrer. Sannsynligvis fordi det består av to veldig sterke ord. Både ”krig” og ”rop” oppleves som sterke fordi de er forbundet med sterke følelser. Majoriteten av nordmenn har ikke opplevd ”krig”, men ordet vekker likevel følelser. Tilnærmet alle har derimot vært i situasjoner hvor de har ”ropt”.

Når roper jeg? Det er utelukkende i forbindelse med en sterk følelsesladet situasjon. Det er et signal av opprømthet – og den kan ha oppstått både av positive og negative faktorer. Selv om jeg bare er middelmådig sportsinteressert, kan jeg bli opprømt og begynne å rope når spenningsnivået stiger, og jeg roper når et barn er på vei inn i en farlig situasjon: Jeg tror det er en desperat Gud som roper. Jeg tror det er et krigsrop – ikke mot Adam, men mot synden og det den forårsaket. Jeg tror at Gud fortsatt roper fordi jeg tror at han fortsatt bryr seg om denne verden.

KRIGSROPET

tirsdag 12. mai 2009

Lønn bak lukkede dører

En lukket dør kan vekke både positive og negative assosiasjoner. Som barn bodde jeg ett år borte fra mine foreldre og hadde det stort sett bra når jeg ikke hadde brutt det gjeldende regelverk. For en 4-åring var det stadig nye grenser å bryte, og da endte det bak en stengt dør i kjelleren. Det gikk ”sport” i å forsøke å komme ut, og etter hvert klarte jeg å stable kasser på hverandre slik at jeg nådde opp til vinduet oppe på veggen og kom meg ut. Opplevelsen før jeg følte meg som en barneutgave av Houdini resulterte i en del år med klaustrofobiske følelser. I dag er disse for lengst borte, men lenge var et lukket rom en trussel.
Men en lukket dør gir også positive følelser: Tid for intimitet og nærhet uten forstyrrelser. Slike tanker får jeg når jeg leser:
    Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
    Matt 6:5–15
Jeg kjenner noen kristne som synes det blir litt ”klamt” å være alene sammen med Gud på denne måten. Det er leit for det er en nøkkel til lønnsforhøyelse i et slikt møte. Det er nemlig Herrens velsignelse som gir rikdom. Eget strev legger ingen ting til.