Troverdig, men ikke trodd?

Jeg tror ikke at man behøver å være spesielt «moden» for å oppdage at ord og gjerning må sende samme budskap for at det skal skapes troverdighet. Det ligger stor skuffelse i et barns anklage: «Men, du lovte jo!»

Fordi jeg har erfaringen av at det Jesus sier er sant, og at jeg er overbevist om at han er uten synd, er det lett for meg å forstå argumentasjonen hans i dagens vers:

Kan noen av dere påvise at jeg har syndet? Men når det er sannheten jeg sier, hvorfor tror dere meg da ikke?
Joh 8:46

…men, det var nettopp «synd» de så hos Jesus i hans «blasfemiske» krav om å være ett med Faderen. Derfor blir dette enda et bevis på bruk av ironi. Enheten med Faderen som Jesus ikke kan bevise annet enn gjennom sine barmhjertige gjerninger, kan heller ikke motbevises av dem som hevder at hans krav er blasfemisk. Altså er det fortsatt «uavgjort». Alt handler om tro.

Sannsynligvis tvilte til og med motstanderne på sin egen «dom» når de ble vitne til det ene underet etter det andre, men de hadde allerede gjort opp sin mening om hva de ville tro. Da hjelper det lite om «vitnet» er troverdig. Man må i utgangspunktet være villig til å tro, først da går det an å høre Gud. Mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

I tillegg til et troverdig vitne, forutsetter tro også vilje til å tro.

---------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes