Oppmuntring er viktig!

Jeg har noen kolleger i både i Frelsesarmeen og andre menigheter som har oppmuntringens gave. Det hadde vært morsomt å skrive ei liste over dem, men jeg tror faktisk at lista hadde blitt ganske lang. Johannes hadde absolutt den gaven. I det siste har jeg lest om både antikrister og farer, men så kommer et vers som innleder «Men dere…». Når jeg leser en slik start etter noen vanskelige vers, vet jeg at det kommer en oppmuntring:

Men dere, mine barn, er av Gud og har seiret over dem. For han som er i dere, er større enn han som er i verden.
1 Joh 4:4

Da er det godt å vite hva jeg er «av». Det også har Johannes skrevet om i brevet (1). Jeg er altså «av» ham som har seiret. På Gardermoen i går, overhørte Magna og jeg en åndelig samtale mellom tre menn som satt rett bak oss og ventet på samme fly. Etter en stund hadde de en bønnestund, og selv om jeg ikke hørte hva de ba om, kunne jeg være med. Etter bønnen gikk jeg og pratet med dem. De var på vei til et prosjekt i Kirgisistan og så fikk vi dele litt av «livet» - det livet som aldri kan dø fordi Jesus har seiret over alt det som bryter ned og ødelegger. Han som er i oss, er større enn han som er i verden. Du verden for en oppmuntring!

Dagens ‘manna’:

Hvem kan jeg oppmuntre i dag?

-------------------------
(1) Se "Hva kommer jeg av?"
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Noe blir igjen!

I går skrev jeg at de tolv kurvene med rester kunne være en kritikk av grådighet eller et signal om nøysomhet. Men det går også an å ta kurvene som en kjempestor oppmuntring:

De gjorde det, og etter måltidet fylte de tolv kurver med stykker som var blitt igjen av de fem byggbrødene.
Joh 6:13

Dersom de fem byggbrødene er et symbol på det jeg kan bidra med, er muligheten for ”rester” en fantastisk tanke. Som forkynner er jeg bevisst på at min oppgave er å gi tilhørerne ”mat”. Når ordet forkynnes får mennesker mat der og da – og det er viktig, men det Jesus velsigner gjør at det blir noe igjen av det som er servert. 

Også når Guds ord serveres kan de som er tilstede ta imot ”så mye de vil ha”, og det blir det rester av. Rester som ikke går til spille. Jesus sørger for at det blir ”samlet” slik at det kan brukes igjen. Det som er tatt vare på, vil Den hellige ånd minne om når jeg trenger det. ”Restene” kommer til anvendelse!

Dagens ’manna’:

Noe blir alltid igjen av det Jesus velsigner

-----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Det som bygger opp

Jeg er stolt av hjelmen som jeg fikk da vi tok farvel med Moldova. Den skulle minne meg om at jeg hadde vært en bygningsmann. Selv om det å få skaffet lokaliteter til virksomheten var en prioritert aktivitet håper jeg at det ikke bare var i fysisk betydning av ordet. Det var likevel ikke det viktigste. 

Å bygge Guds rike er noe langt mer enn fysiske fasiliteter. Djevelen bryter ned og ødelegger, men Gud bygger opp. Det må gjenspeiles i Guds rike. Det kan komme mye god oppbyggelse gjennom å dele gode ord. Jeg lærte fort at motpolen til glede ikke er sorg, men synd. Motpolen til gode ord er ikke de vanskelige ordene som noen ganger må sies, men råttent snakk:

La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på.
Ef 4:29

Så enkelt sagt, og så vanskelig å etterleve.

Dagens ’manna’

Gud vil vera bygningsmann – og difor treng eg ikkje jobba fåfengt*

________________________________________
* fritt etter Fedrelandssalmen:

Vil Gud ikkje vera Bygningsmann,
Me faafengt paa Huset byggja.
Vil Gud ikkje verja By og Land,
Kann Vaktmann oss ikkje tryggja.
So vakta oss, Gud, so me kann bu
I Heimen med Fred og Hyggja!

Vaner

”Er det mulig?”

5 åringens irritasjon var merkbar da han var på overnattingsbesøk hos besteforeldrene og oppdaget at mamma hadde glemt å sende med tannbørsten.

Det tar kortere tid enn fem år å få en vane. Det opplegget jeg bruker i ”Spiritual accountability” sier at det tar tre uker å få en daglig vane – og etter ytterligere tre uker, vil jeg savne ’vanen’ dersom jeg hopper over den.

Det kan jeg skrive under på og er meg bevisst det faktum at jeg tilhører rasen ’vanedyr’. Det er godt når det gjelder de gode vanene, og trist dersom vanene er dårlige. Innenfor avhengighetsproblematikk er en metode å finne en god ’erstatningsvane’ for å komme ut av en vane som er blitt et problem. Hebreerforkynneren gir et godt råd til ’oss’ som vil hjelpe mennesker ut av dårlige vaner:

Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.
Hebr 10:25

Når jeg jobber meg inn i en ny vane er oppmuntring viktig – og jeg takker alle som heier meg fram.

Dagens ’manna’:

Gud, hjelp meg til å heie vennene mine fram til gode vaner!