Spørsmålet er absolutt relevant for det er mange grunner til å la det være. Jeg kan til og med komme med bibelske argumenter for å la være å dele min personlige erfaring. Her er noen eksempler:
Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Matteus 6:2-4
Og om ikke dette er nok, vier Matteus hele det 23. kapittelet til ve-rop over fariseerne som gjør gjerninger for å vise seg fram – et av versene nevner også givertjenesten:
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.
Matteus 23:23
Derfor burde jeg kanskje stoppet her – men det siste verset jeg siterte, har en viktig avslutning:
Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.
Jesus sier rett ut at det å holde fast på tiende-prinsippet er noe man bør gjøre samtidig som man ikke skal forsømme det som veier mer: rettferdighet, barmhjertighet og troskap.
Det gir meg frimodighet til å fortsette, for jeg gjør ikke dette for å framheve meg selv, men utelukkende for å ære Gud og komme med eksempler på at han står bak sine løfter. For jeg har erfart at Gud aldri blir noen noe skyldig.
At det er noe som «burde gjøres» er den første av flere grunner til at jeg nå velger å skrive om mitt eget forhold til det å gi. Sist høst var det tre hendelser som gjorde at jeg bestemte meg for at det må skje nå:
1. Arnfinn Løynings vitnesbyrd
«Uvanlig personlig og konkret la kirkelederen fram sine egne privatøkonomiske valg foran delegatene på synodemøtet – kirkemøtet – i Frikirken», leste jeg i Vårt Land 1. nov. 2014 (1), og innlegget fortsetter:
Løyning fortalte at han og kona Gro har hatt «et sterkt ønske om å kjempe mot materialismen og den overdådige livsstilen».
– Det beste vi da kunne gjøre var å begynne å gi mer. Vi økte prosenten år for år. Nå gir vi begge 20 prosent av våre lønninger og vi ønsker og håper at vi kan øke litt etter litt også fremover.
– Har du vært i tvil om du skulle fortelle om dine personlige valg på denne måten?
– Nei, det har over tid blitt klart for meg at dette var noe jeg måtte bære fram i min siste tale som synodeformann. Jeg har før vært redd for og litt feig når det gjelder å være konkret om givertjeneste. Dette er blitt ett av de store tabutemaene i kristne menigheter.
Videre kom det fram at Arnfinn og Gro i enighet med sine tre barn har blitt enige om at «misjonen er deres fjerde barn» og at arven derfor skal deles på fire. Du kan lese hele innlegget som vedlegg #1 bak i heftet.
Hvorfor skal jeg være stille, når jeg, slik som Arnfinn kan ære Gud med mitt vitnesbyrd?
2. Martin Caves vitnesbyrd
Dagen før jeg leste Arnfinn Løynings vitnesbyrd, hadde jeg vært på et seminar og lyttet til Martin Cave forelese om temaet «Misjonale menigheter». Ledelsen av IMI-kirken var ikke fornøyd med bare å drive en fin menighet for etablerte kristne og deres familier. Derfor ble det bestemt at menigheten vil nå nye mennesker gjennom å vise noe av Guds godhet i praksis. «Jeg måtte begynne å fokusere på godhet selv», sa Martin «så jeg tok en bestemmelse at jeg ville gjøre en god gjerning hver gang muligheten dukket opp». Han ga eksempler på slike anledninger:
En sjåfør sto ved en parkeringsautomat og manglet noen tiere til parkering. Martin betalte billetten. En kunde sto foran ham i kassen på Rimi og måtte legge en vare tilbake fordi hun manglet en femtilapp for å kunne betale alt som var i handlekurven, men slapp det fordi det var Martin som sto bak henne. Mennesker er mottakelige for godhet, og de lurer på «hvorfor»!
«Det kostet meg lite» fortalte Martin, «men jeg forsto at jeg som leder måtte gå foran som eksempel – og – jeg måtte fortelle menigheten om det.»
Resultatet var at det nesten gikk sport i å vise «godhet». Hele Jær-regionen vet nå at IMI-kirken hvert år arrangerer en «Godhetsuke» der folk kan få hjelp av praktisk art. Det har gitt mange nye kontakter og nye mennesker søker til fellesskapet.
Det å vise godhet er definitivt en del av givertjenesten, men poenget jeg tok med meg fra Martin er at en leder selv må praktisere prinsippene og våge å fortelle hva som skjer.
For øvrig har IMI-kirken en god fast givertjeneste – så god at alle kollekter som tas opp i møtene deres brukes til å velsigne formål utenfor menigheten. Også Frelsesarmeens velferdssenter i Stavanger har mottatt kollekt fra møte i IMI. Det sier mye om menighetens holdning til godhet og velsignelse gjennom givertjeneste.
3. Budsjettenes vitnesbyrd
Begge de to foregående vitnesbyrdene dukket opp mens jeg holdt på med budsjett-prosessen i Vestre divisjon. Jeg så at vi har et stort uforløst potensiale når det gjelder den faste givertjenesten i alle korps i divisjonen. Da tenker jeg ikke først og fremst på å få inn mer penger, selv om de også kan brukes til mer velsignelse, men at givertjenesten utløser velsignelse langt ut over det som handler om penger:
Kom med hele tienden til forrådskammeret så det finnes mat i mitt hus.Prøv meg på denne måten,sier Herren over hærskarene. Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser og øse ut over dere velsignelse uten mål.
Malaki 3:10
Jeg skal komme tilbake til mange personlige opplevelser av hva «utøsing av velsignelse uten mål» innebærer i de neste kapitlene. Men jeg røper allerede nå:
Det virker – Gud blir aldri noen noe skyldig!
-------------------------------------------------------------------------
(1) Se hele intervjuet HER
