Uten unntak

Jeg lurer på om det fins unntak fra denne observasjonen: Et menneske ønsker ikke å bli unntatt når rettigheter og goder skal fordeles, men ser gjerne at det gjøres unntak når plikter og ansvar fordeles. 

Egentlig tror jeg at alle mennesker ønsker å få del i goder som evig liv og å leve i fred med seg selv og sine omgivelser. Jeg tror vi ønsker å få del i velsignelse og møte aksept for den vi er – på tross av feil og mangler, og jeg tror vi innerst inne ønsker å bli bedre mennesker. Omskrevet til troens språk blir det: Ingen ønsker å bli unntatt den rausheten Gud viser oss i Jesus. Den rausheten kan beskrives med ett ord: «NÅDE».

Utfordringen er at nåden forplikter. Ikke i den forstand at nåden ikke er nok, for den er nok for alle dem som har tatt imot den - inkludert meg. Men nåden er som en elv – og jeg må ikke bli en «demning». For fra en som har mottatt nåde, fra en som har sett inn i Guds ufattelige frelsesplan, må elven flyte videre uten unntak:

Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det.
Joh 12:17

«Alle vitnet om det!»
Dette er enda en av de spennende observasjonene Johannes gjorde og formidlet videre. Jeg er overbevist om at de som vitnet om oppvekkelsen av Lasarus visste at det var kontroversielt. Mange av dem var sikkert også klare over at det innebar en risiko, men det de hadde sett var så viktig at de kunne ikke la være å snakke om det. Nåden forplikter. Det må snakkes om. Det er mange kristne i landet vårt som går rundt som bristeferdige «demninger». Vekkelsen kommer når demningen brister og vitnesbyrdet om Guds nåde flyter fra et folk som måler med det samme rause mål som gjør at de kan kalle seg kristne.
 
Dagens ‘manna’:

La demningen briste!

-------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hjemmesitterne

Det er ikke valg i år – derfor hører vi heller ikke så ofte ordet «hjemmesitterne». Med lav valgdeltakelse under 70% kan hjemmesitterne fort bli det største partiet i landet vårt. Derfor blir hjemmesitterne sett på som en utfordring og noen ganger nesten som en trussel mot demokratiet. 

Men det er ikke bare i politikken hjemmesitterne er en utfordring. Jeg er overbevist om at gruppen kristne hjemmesittere utgjør Norges største kirkesamfunn selv om de fleste sikkert har et nominelt medlemskap i et navngitt kirkesamfunn. Hvorfor er det slik?

Kan det ligge et svar i dagens vers?

Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme.

Joh 11:20

Det er lett å finne grunner til at Maria satt hjemme. Hun var i sorg over å ha mistet sin bror. Hun var ganske sikkert skuffet over at Jesus ikke hadde kommet før. Kanskje hun også var skuffet over disiplene?

Om noen få uker er det 40 år siden jeg reiste på Frelsesarmeens offisersskole i London, og i løpet av årene som har gått har jeg møtt mange hjemmesittere. Veldig mange av dem blir hjemme utelukkende fordi de på et eller annet tidspunkt ble skuffet. Ofte er det skuffelse over hvordan det kristne fellesskapet fungerer. Enda verre har de det som ikke bare er skuffet, men er blitt bitre.

Kanskje det er noe å lære av Marta? Hun hadde like mye grunn til skuffelse, men hun velger å gå i møte med Jesus og heller være åpen om det. Kanskje gikk hun i møte med ham bare fordi hun følte seg forpliktet til det – forpliktet fordi hun var eldst? Forpliktelse blir av mange kristne oppfattet som noe negativt og noen vil til og med kalle det «lovisk», men er det ikke det som er disippelskap, at jeg møter opp der Jesus møter opp?

   

Dagens ‘manna’:

Jeg møter opp der Jesus møter opp

PS – det skal bli spennende å se hvor mange som møter opp i Flekkefjord og Sandnes i dag.

----------------------------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Lille Rødhette og frivillighet

Et kort radiointervju med en leder av en av landets frivillighetssentraler satte tankene i gang. Hun etterlyste flere frivillige – det var ikke så vanskelig å få frivillige til å ta enkeltoppdrag – følge til lege osv., men det var atskillig verre å få mennesker til å stille opp for et menneske over tid. Forklaringen er sannsynligvis at folk er bekymret for å bli sterkt involvert i andre menneskers liv. Tanken går med engang til barndommens mareritt: Eventyret om lille Rødhette og ulven.

Hvem ble ikke skremt av muligheten for å bli spist opp?

Vi merker pågang av mennesker som gjerne vil gjøre en innsats i forbindelse med FAs julearrangement. Det er flere som melder seg enn vi klarer å kanalisere. En enkelt innsats – jo det er flott at mennesker vil gjøre det, men vi trenger mennesker som er villige til å engasjere seg over tid. Robert Schuller som er kjent for enkelte kabel-TV seere gjennom sine gudstjenester fra krystall-katedralen sier i sin bok: ”Your Church has a fantastic Future” at en pastor ikke skal ta et kall i en menighet dersom han ikke kan tenke seg å være der resten av livet. Det er sikkert en sannhet med mange modifikasjoner, men det handler om innvielse, og det handler om å bygge opp tillit over tid.

Det store gudstjenestefellesskapet er uforpliktende, og derfor får man et ”avslappet” forhold til det. Hvis innholdet er OK så stikker jeg kanskje innom en tur. Cellegruppe-fellesskapet er mye mer forpliktende. Vi involverer oss i hverandres liv. Er det skremmende eller virker det tiltrekkende? Uansett er det dette som gjør en menighet til en menighet. Uten denne strukturen blir den fort en underholdningsinstitusjon med en åndelig legitimering. Hvordan står det til med oss i Templet?

Publisert i Tempelnytt nr. 11 - 2003