Tydelig erklæring

Det var minimal spenning knyttet til gårsdagens valg av ny partileder i AP, men en viss spenning knyttet til talen. En slik tale er gjerne en program-erklæring: «Hvem er jeg, hva vil jeg, hvor går jeg».

Bloggen min er ikke et sted for analyse av partilederes tiltredelses-erklæringer, men jeg ønsker Jonas Gahr Støre Guds velsignelse i sitt engasjement på lik linje med enhver politiker, uansett parti, som ut fra sin overbevisning arbeider til det beste for land og folk – og - det er en velsignelse at ikke alle tenker likt!

Tydeligere erklæringer enn de Jesus kom med, er det neppe mulig å finne:

«Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»
Joh 10:17-18

«Frivilligheten» er et aspekt ved Jesu oppdrag som det er veldig viktig for Johannes å formidle. Dersom Jesus hadde villet, hadde han makt til å forhindre sin egen henrettelse. Og hans Far og vår Far elsker «frivilligheten». Gud ønsker ikke at vi skal slave for ham av frykt – heller ikke at vi tjener ham av tvang eller med «lønn» som motiv (les: leiekar) - han ønsker at vi frivillig tar imot oppdraget og følger ham av kjærlighet. Også vi har makt til å la det være, men fordi vi likevel følger hans ledelse, elsker han oss.

Dagens ‘manna’:

Hva er min erklæring?

----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Lille Rødhette og frivillighet

Et kort radiointervju med en leder av en av landets frivillighetssentraler satte tankene i gang. Hun etterlyste flere frivillige – det var ikke så vanskelig å få frivillige til å ta enkeltoppdrag – følge til lege osv., men det var atskillig verre å få mennesker til å stille opp for et menneske over tid. Forklaringen er sannsynligvis at folk er bekymret for å bli sterkt involvert i andre menneskers liv. Tanken går med engang til barndommens mareritt: Eventyret om lille Rødhette og ulven.

Hvem ble ikke skremt av muligheten for å bli spist opp?

Vi merker pågang av mennesker som gjerne vil gjøre en innsats i forbindelse med FAs julearrangement. Det er flere som melder seg enn vi klarer å kanalisere. En enkelt innsats – jo det er flott at mennesker vil gjøre det, men vi trenger mennesker som er villige til å engasjere seg over tid. Robert Schuller som er kjent for enkelte kabel-TV seere gjennom sine gudstjenester fra krystall-katedralen sier i sin bok: ”Your Church has a fantastic Future” at en pastor ikke skal ta et kall i en menighet dersom han ikke kan tenke seg å være der resten av livet. Det er sikkert en sannhet med mange modifikasjoner, men det handler om innvielse, og det handler om å bygge opp tillit over tid.

Det store gudstjenestefellesskapet er uforpliktende, og derfor får man et ”avslappet” forhold til det. Hvis innholdet er OK så stikker jeg kanskje innom en tur. Cellegruppe-fellesskapet er mye mer forpliktende. Vi involverer oss i hverandres liv. Er det skremmende eller virker det tiltrekkende? Uansett er det dette som gjør en menighet til en menighet. Uten denne strukturen blir den fort en underholdningsinstitusjon med en åndelig legitimering. Hvordan står det til med oss i Templet?

Publisert i Tempelnytt nr. 11 - 2003