Bare en etterlikning?

Jeg har flere ganger fått høre (gjerne etter at jeg har talt): «Du likner sånn på Adam Savage i Mythbusters!» Det er mulig at det er noen likhetstrekk, men jeg er bare meg. (Bildet av Adam er tatt med som folkeopplysning).

Jeg ser selv ofte likhetstrekk med andre personer i mennesker som jeg møter. Jeg tror jeg er kommet inn i en slik vane fordi jeg prøver å finne ut om jeg har møtt vedkommende før. Det er jo hyggelig å bli gjenkjent. Det må være underlig å bli gjenkjent, men likevel bli tatt for å være en annen. Det skjedde med mannen som var født blind:

Noen sa at det var han, andre sa: «Nei, han bare ligner.»
Joh 9:9a

Det faktum at den blinde kunne se, var nok til å konkludere med at det måtte være en annen. Vi har vansker med å tro på noe vi ikke kan forklare. 

Jeg regner med at Adam Savage også ville antatt at det er en myte at mennesker kan bli seende. I 2012 var han en av hovedtalerne på «Reason Rally» («Fornufts treff») – stevne for «sekulariserte mennesker». Der avsluttet han sin tale slik: "Ved nøye empirisk analyse har jeg konkludert med at det er noen som passer på meg, følger med på hva jeg tenker om ting, tilgir meg når jeg gjør mindre enn jeg burde, gir meg styrke til å sikte mot større ting ann jeg tror jeg er i stand til. Jeg tror at de vet om alt jeg gjør og tenker og likevel elsker de meg fortsatt og jeg har konkludert, etter grundig overveielse, at denne personen som har kontrollen ... er meg."* 

Siden Adam med et slikt syn ikke har rom for det uforklarlige at en person som er født blind kan få synet tilbake, ville han sannsynligvis konkludert med at den seende måtte være en som ligner.
Og da ville den seende igjen måtte si det han sa den gang: «Det er meg!» (Joh 9:9b).

Og siden jeg er meg og ikke Adam Savage, foretrekker jeg å fortsette å tale om Ham som har skapt mennesket i sitt bilde og gitt oss sunn fornuft; en Far som elsker alle mennesker med en grenseløs kjærlighet slik at vi kan få se litt lenger enn det den menneskelige fornuft klarer å se.

Dagens ‘manna’:

Jeg er meg i Ham! 

--------------------------------
 *

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Åndelig maktarroganse

Jeg har møtt åndelig maktarroganse i mange sammenheng, og er livredd for å gå i samme grøfta selv.
 
Men også blant troende har det ned gjennom århundrene vært heftig strid der partene har stått steilt mot hverandre. Da jeg leste Einar Mollands kirkehistorie for nærmere 30 år siden, la jeg merke til en kommentar om lærestriden i Den norske kirke på midten av 1800-tallet. Molland konkluderte med at det var viktigere å stemple en meningsmotstander som u-luthersk enn som u-bibelsk. Hvorfor har vi behov for å stemple eller latterliggjøre dem som mener noe annet enn det vi gjør?

Tilbake til Tempelplassen ser vi tydelig maktarrogansen hos den «åndelige eliten»:

«Har vel noen av rådsherrene eller fariseerne trodd på ham? Men denne folkehopen som ikke kjenner loven, de er forbannet.»
Joh 7:48-49

Fordi jeg har møtt liknende holdninger, kjenner jeg at jeg blir opprørt bare av å lese det. Hvordan skal jeg møte slike holdninger? Jesu råd kan ikke være tydeligere: «Velsign dem som forbanner dere!» Matt 5:44. Den beste måten å velsigne på er å gå inn i en samtale med dyp respekt for at samtalepartneren er likeverdig og elsket av Gud.

Ut fra at «noes» eksistens ikke kan bevises, kan man ikke trekke en konklusjon at det dermed ikke eksisterer. For relativt få år siden eksisterte det ikke en «sky av informasjon» i verdensrommet, men fordi at det var noen vitenskapsmenn som ikke lot seg stoppe av det faktisk kunne bli en realitet selv om det virket umulig, har vi det i dag. Få av oss vet hvor «skyen» er, eller kan forklare hvordan den virker. Dersom du krevde det av meg ville det være umulig for meg å dra «skyen» ned som én fysisk gjenstand og si «her er beviset for dens eksistens», men vi vet at den eksisterer fordi de fleste av oss forholder oss til den hver dag.

Ateisme blir derfor en form for åndelig maktarroganse fordi ateisme er en tro på at Gud ikke eksisterer. I følge dem er det umulig å bevise Guds eksistens - ergo finnes han ikke. Når ateistene gjør det, er de på full fart inn i den samme form for åndelige manipulasjonen som de påstår kjennetegner mange troende.
På søndag skal jeg snakke om «Tro og viten» på «We are family» i Drammen. Den åndelig makteliten på Tempelplassen har gitt meg inspirasjon. Jeg gleder meg!

Dagens ‘manna’:

Meningsmotstandere er likeverdige og like høyt elsket av Gud.

-------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes