Jeg ser selv ofte likhetstrekk med andre personer i mennesker som jeg møter. Jeg tror jeg er kommet inn i en slik vane fordi jeg prøver å finne ut om jeg har møtt vedkommende før. Det er jo hyggelig å bli gjenkjent. Det må være underlig å bli gjenkjent, men likevel bli tatt for å være en annen. Det skjedde med mannen som var født blind:
Noen sa at det var han, andre sa: «Nei, han bare ligner.»Det faktum at den blinde kunne se, var nok til å konkludere med at det måtte være en annen. Vi har vansker med å tro på noe vi ikke kan forklare.
Joh 9:9a
Jeg regner med at Adam Savage også ville antatt at det er en myte at mennesker kan bli seende. I 2012 var han en av hovedtalerne på «Reason Rally» («Fornufts treff») – stevne for «sekulariserte mennesker». Der avsluttet han sin tale slik: "Ved nøye empirisk analyse har jeg konkludert med at det er noen som passer på meg, følger med på hva jeg tenker om ting, tilgir meg når jeg gjør mindre enn jeg burde, gir meg styrke til å sikte mot større ting ann jeg tror jeg er i stand til. Jeg tror at de vet om alt jeg gjør og tenker og likevel elsker de meg fortsatt og jeg har konkludert, etter grundig overveielse, at denne personen som har kontrollen ... er meg."*
Siden Adam med et slikt syn ikke har rom for det uforklarlige at en person som er født blind kan få synet tilbake, ville han sannsynligvis konkludert med at den seende måtte være en som ligner.
Og da ville den seende igjen måtte si det han sa den gang: «Det er meg!» (Joh 9:9b).
Og siden jeg er meg og ikke Adam Savage, foretrekker jeg å fortsette å tale om Ham som har skapt mennesket i sitt bilde og gitt oss sunn fornuft; en Far som elsker alle mennesker med en grenseløs kjærlighet slik at vi kan få se litt lenger enn det den menneskelige fornuft klarer å se.
Dagens ‘manna’:
Jeg er meg i Ham!--------------------------------
*
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar