Å gi rom for…

Dersom jeg gir rom for noe, viser jeg raushet. Generelt er det begrenset med rom, særlig hvis det for eksempel er tiden som skal romme flere engasjement. Men tid er bare en av flere faktorer som blir berørt av intensjonen om å gi rom. Enten jeg vil eller ikke, har jeg (som alle andre?) fordommer av en eller annen art, og det kan være vanskelig å rydde i dem slik at det kan gi rom for justeringer.

I sitt ordskifte med jødene kom Jesus med følgende utsagn:

Jeg vet at dere er Abrahams ætt. Men dere vil drepe meg, for mitt ord har ikke rom hos dere.
Joh 8:37

På tross av at de var Guds utvalgte folk var det ikke rom for Guds Ord. Det kan godt være at det skyldtes at fordommene tok for stor plass. Gud kunne umulig både være Gud og menneske. En slik tanke var det derfor ikke plass for. Ja, den var så truende at den som ytret den måtte ryddes av veien.

Tanken om å gi ordet rom er vakker – og veldig typisk for Johannes-evangeliet. Som Ordet ble menneske, skal vært menneske gi rom for Ordet. Når jeg gir rom for Ordet, tar hans ord bolig i meg – og det åpner for uante muligheter. Når jeg er romslig, er Gud romslig – ja, så romslig at han senere i evangeliet slår han fast: «Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det» (Joh 15:7).

Dagens ‘manna’:

Gud, la det alltid være rom for ditt ord i meg!

------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes