Verd å dø for

I går skjedde det igjen. En selvmordsbomber i Kabul tok med seg mange inn i døden. Tidligere førte en slik nyhet til forferdelse – nå tar jeg meg i å sukke oppgitt. Religion i kombinasjon med et ungdommelig ønske om å forandre verden uansett kostnad er en sterk drivkraft.
Når religiøse/politiske ledere kanaliserer denne drivkraften for å nå sine mål er det farlig enten det handler om et kjøpesenter i Kabul, Muammar al-Gaddafis jihad-erklæring overfor det sveitsiske minaretforbudet eller Mohyeldeen Mohammads ”advarsel” til det norske folk på Universitetsplassen.

”Å dø for den gode sak” blir hedret i de fleste kulturer. I så måte er ikke kristendommen et unntak:

De har seiret over ham ved Lammets blod
og ved det ordet de vitnet,
og de hadde ikke livet så kjært at de ikke ville gå i døden.
Åpenbaringen 12:7–12

Den store forskjellen er at den som er beseiret her ikke er tilfeldige mennesker på et kjøpesenter – men Den onde selv. Ondskap bekjempes med beskyttelsen som er i Jesu blod og gjennom vitnesbyrdet. Vitnesbyrdet er ordet om gjenopprettelse og forsoning i Kristus, og det er et ord om kjærlighet. Et slikt budskap er det verd å leve for, og å dø for ”om så det gjelder”. Morfar siterte dette ofte da han vitnet:

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.*

* Fra Alltid freidig når du går - for øvrig andre gang i løpet av et par dager at jeg siterer en salme som ble brukt i Ari Behn og Märtha Louises bryllup.