Oppsummeringens hemmelighet

Da jeg var student skrev jeg vanligvis en oppsummering av forelesningene jeg overvar og bøkene jeg leste. Det var veldig nyttig for innlæring av stoffet. 

Da det nærmet seg eksamen leste jeg alle oppsummeringene inn på bånd, og tok med meg en «walkman» (1) på fisketur med oppsummeringene på «øret». Poenget er at oppsummeringer og repetisjoner er veldig viktige for læring. I Johannesevangeliet ble det viktigste gjentatt flere ganger. Slik er det også i Johannesbrevet:

Ja, barn, jeg har skrevet til dere
fordi dere kjenner Far.
Dere fedre, jeg har skrevet til dere
fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen av.
Dere unge, jeg har skrevet til dere
fordi dere er sterke:
Guds ord blir værende i dere,
og dere har seiret over den onde.
1 Joh 2:14

Dette er en interessant oppsummering av flere grunner. Brevskriveren holder fokus, men han endrer formen av verbet. Innledningsvis brukte han: «jeg skriver til dere», men før avsnittet er avsluttet, sier oppsummeringen: «jeg har skrevet til dere». Dette er også typisk for Johannes. For ham er «nået» er det viktige. Det som «har vært skrevet» kan i et åndelig perspektiv leses som jeg skriver dette til deg nå. For det er alltid «nået» som gjelder.

I går fikk jeg en sms fra Janne som hun sendte for to uker siden (til og med sms’er kan bli forsinket her i Moldova) men jeg skulle sikkert ha den i går:  
«I dialogen mellom Jesus og Peter (Joh 21) står det Jesus "sier" hele tiden, mens Peter svarte. Altså ikke Jesus sa (fortid), men sier (presens). Jeg har kjent på dette før, når jeg har lest teksten, men nå stod det plutselig tydelig fram». 
Og jeg kan bare kommentere «Akkurat»! Det tidløse er alltid presens, vår respons blir fort fortid dersom vi ikke til enhver tid lever med og i Ham i «nået».

Det blir mer oppsummering i morgen.

Dagens ‘manna’:

Jeg leser det "jeg er" skriver!

-------------------------------
(1) For dem som ikke er så fryktelig gamle, var en walkman en «liten» enhet som spilte av «kassetter» som inneholdt «lydbånd» - d.v.s. et bånd som hadde registrert analoge lydspor. Det vil si at lyden egentlig satt fast på dette båndet og måtte leses av et «lydhode» som ble klemt mot båndet da jeg skrudde på min «lille» walkman. Lyden var med andre ord ikke digital eller signaler som kan sveve i lufta og  fanges opp av en «bluetooth»-enhet eller andre duppeditter som du sikkert ler av om tretti år. Men det går fortsatt an å fiske!
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’