Identitet og språk

I går hadde jeg fokus på tungen som delte seg på den første pinsedagen. I dag hadde jeg tenkt å skrive om ild, men så hørte jeg på programmet ”Språkteigen” på P2 søndag morgen. Der var det intervju med en norsk kvinne som fortalte om ”Romanispråket” som hun bruker daglig. Hun understrekte hvor viktig det var å bevare språket fordi det ga henne identitet som en del av romanifolket.

Igjen slo det meg hvor viktig koblingen mellom språk og identitet er. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at store konflikter kan oppstå ”bare” på grunn av språk. Tre år med kompliserte militære ”check-points”-passeringer i utbryterrepublikken Transnistria da vi bodde i Moldova, lærte meg mye om sammenhengen mellom språk og identitet (1).

Når Den hellige ånd kommer som en ”tunge” og i tillegg manifesterer seg i hørbare tungemål, tror jeg at dette først og fremst handler om at det er Guds intensjon at hans folk skal ha en felles identitet: En ”tunge” som samler. Denne ”tungen”, dette Åndens språk, handler om mye mer enn ”tungetale”, men det kommer jeg tilbake til om et par dager.

I min relasjon til Far, har jeg min identitet i Kristus. I min relasjon til mine søsken i Herren har jeg min identitet i vårt felles språk – Den hellige ånd:

Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn.
Rom 8:16

Dagens ’manna’:

Åndens språk gir meg identitet som kristen

________________
(1) Og situasjonen er i hvert fall ikke blitt bedre i 2016. Derfor er det så ekstremt viktig at Den hellige ånds språk blir en så integrert del av mitt liv, at det er Han som reagerer på det som skjer rundt meg gjennom meg!
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.
Se refleksjonen: Like barn leker best