Én, to, 12 eller 120?

For noen dager siden handlet refleksjonen om den gode vanen med å komme sammen der vi pleier å samles. Når bibelstudiet nå har tatt meg til selve pinsedagen, anonymiseres stedet hvor de 120 var enda mer: ”Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.” (Apg 2:1)

Det viktige er å være på ett sted, og det er viktig enten det handler om én, to, 12 eller 120. I dag er jeg opptatt av spørsmålet: Er jeg der jeg er?

For femten år siden hadde jeg flere samtaler med filosofen Per Ingvar Haukland om det å være til stede i eget liv. Tanken er viktig både i forhold til generell livskvalitet, i relasjon til andre mennesker og ikke minst i møte med Den hellige ånd. Jeg kan bli irritert på meg selv når jeg oppdager at jeg er ”et annet sted” enn der jeg befinner meg. Det kan også være litt frustrerende når jeg fører en samtale med et menneske og oppdager at vedkommende ikke er til stede i samtalen. Dersom jeg skal få mer ut av min Gudsrelasjon, mer ut av fellesskapet med Den hellige ånd, er det en kjempeviktig forutsetning at jeg er sammen med ham på ett sted.

I Frelsesarmeen er jeg vokst opp med at møtelederne gjerne sa: ”La oss samle oss i bønn!” når vi skulle be i møtene. Det var ikke et kall til forsamlingen om en fysisk forflytning, men et kall til å samles på ”ett sted” åndelig sett.

I mitt personlige bønneliv er åpningsbønnen: ”Herre, her er jeg!” en viktig bekjennelse – primært for meg selv. Jeg vil være til stede der jeg er for å møte ham.
 
Jeg er ikke i tvil om at de 120 var til stede på ett sted. Stedet var sikkert der de pleide, men det viktige nå var at ”alle” var til stede både fysisk, mentalt og åndelig. Da kan Den hellige ånd virkelig slippe til.

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker å være der jeg er!

________________
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne