Når selv Guds eget ord undres….

Jeg undrer meg ofte over ting i Guds ord. Mysteriet har en sterk tiltrekningskraft på meg. Jeg tror det er fordi det er en del i meg som forstår det som hodet ikke griper. Kanskje kjente han det på samme måte han som skrev:

Da Gud la alt under ham,
da var ingen ting unntatt;
alt skulle underlegges ham.
Ennå kan vi ikke se at alt er lagt under ham.
Hebr 2:8b

I dette verset møtes troen og realiteten. Så flott at begge deler bekjennes!

Troen favner det jeg ikke ser men som jeg likevel 'vet' at er sant:
Gud har lagt alt under Jesus. Men lik ’undreren’ for 2000 år siden, ser jeg at det fortsatt er slik at ikke alt er lagt under ham. Er det da troen som tar feil, eller er det nok et eksempel på spenningen mellom et ”allerede nå” og et ”ikke enda”?

Det er ikke mangel på tro å erkjenne realitetene. Jeg har aldri hatt problemer med å si at jeg har tatt imot helbredelsen selv om jeg ikke alltid umiddelbart kan se at jeg er helbredet. Det er farlig både for meg selv og for den troen jeg skal formidle dersom jeg fornekter realitetene. En trosformidling må være troverdig. Da er det viktig å forkynne at troen alltid befinner seg spenningsfeltet mellom det som er mulig for Gud og realiteten. Samtidig er det viktig at det ikke blir realitetene som skal diktere troen. Det blir vantro. Tro handler om det usynlige og det som er ’umulig’ for mennesker.

Min 2000 år gamle ’medundrer’ kommer også tilbake til det senere i brevet.* Ordtaket sier at ’Ærlighet varer lengst’ og da tar jeg følgende ’manna’ med meg inn i dagen:

En ærlig tro varer evig

_______________________________________
* Hebr 11:1 - Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.