Tenkepause

Det er godt å gi seg selv en tenkepause, og det oppleves veldig raust dersom andre også lar meg få en! Ofte er det ikke mer som skal til for å kunne håndtere en situasjon på en bedre måte.

En flokk med ”besteborgere” vil steine en kvinne som er grepet i hor. De har loven på sin side: "Hva sier du, Jesus?" - Han sier ingen ting. Han skriver i sanden. Er det seg selv han gir en pause?
Jeg tror ikke det. Han vil at ”aktoratet” skal tenke seg om, men de tar ikke imot ”tenkepausen”. Jesus må hjelpe dem:

«Den av dere som er uten synd,
kan kaste den første steinen på henne.»
Joh 8:2-11

… deretter fortsetter han å skrive. Først da tenker de og trekker seg bort.

I møte med Jesus har det hendt at jeg har sett ting ”skrevet i sanden” som berører ting i livet mitt. På en måte får jeg en pause til å tenke over noe i meg selv som jeg må ta et oppgjør med. Når jeg gjør det kommer det en vind. Jeg vet ikke hvor den kommer fra eller hvor den farer hen. Men når jeg ser på Jesus og på det han har skrevet, har vinden visket det bort.