I oppfølgingen av gårsdagens blogg har jeg byttet ut ordet tro med reaksjon. Dersom tro er en reaksjon på noe Gud sier eller gjør, kan det være viktig at jeg har klart for meg hva som er vesentlig og hva som er mindre vesentlig av det han sier og gjør. For meg koker troen ned til det aller viktigste, nemlig hvordan jeg kan ha fellesskap med Skaperen og hvordan dette leves ut i hans skaperverk. Dagens vers fanger opp veldig mye av dette:
Å reagere er å ta imot han som det han var utsendt som - som Kristus. Kristus er det greske ordet for det hebraiske Messias som betyr Herrens «salvede» - Han som skulle komme med gjenopprettelse og frigjøring. Det er identifiseringen med ham som fører til gjenfødelse. Dette fører til at jeg som reagerer blir bærer av det samme «genet». Det genet er så fullt av kjærlighet at det «tvinger meg» (1) ut igjen i verden som Herrens utsending med oppdrag å forkynne kjærlighetens budskap om gjenopprettelse og frigjøring.
Ikke vær bekymret dersom du synes dette blir for høyttravende – jeg har sett mennesker bli forvandlet ved enkelt å innrømme: «Jesus jeg tror på deg» - det er den reaksjonen som er viktig. Det jeg har forsøkt å forklare er egentlig umulig å forklare, men jeg er ikke alene om å forsøke:
Dagens ‘manna’:
(1) For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. (2 Kor 5:14)
(2) I boken "Jesusvekkelsen - en fortelling fra 70" Vårt land forlag, Oslo 2015 s 10.
Denne refleksjonen er en del av ‘1 Johannes dykket’
Enhver som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. Og den som elsker Gud, som har født oss, elsker også den som er født av ham.Jeg kan ikke forholde meg «reaksjonsløs» til Jesus. «Alle» er enige om at Jesus var spesiell og et godt menneske og forbilde, men det er en konstatering og ikke en reaksjon. Reaksjon er «å handle tilbake». Det skjer først når jeg innser at Jesus kom for noe langt mer enn å være et godt menneske og forbilde.
1 Joh 5:1
Å reagere er å ta imot han som det han var utsendt som - som Kristus. Kristus er det greske ordet for det hebraiske Messias som betyr Herrens «salvede» - Han som skulle komme med gjenopprettelse og frigjøring. Det er identifiseringen med ham som fører til gjenfødelse. Dette fører til at jeg som reagerer blir bærer av det samme «genet». Det genet er så fullt av kjærlighet at det «tvinger meg» (1) ut igjen i verden som Herrens utsending med oppdrag å forkynne kjærlighetens budskap om gjenopprettelse og frigjøring.
Ikke vær bekymret dersom du synes dette blir for høyttravende – jeg har sett mennesker bli forvandlet ved enkelt å innrømme: «Jesus jeg tror på deg» - det er den reaksjonen som er viktig. Det jeg har forsøkt å forklare er egentlig umulig å forklare, men jeg er ikke alene om å forsøke:
«Det som skjer mellom ham (Jesus) og den enkelte er av en svært personlig karakter. Mystikere, salmediktere og teologer har jaktet på det rette begrepet, de rette ordene i hundrevis av år. De aller fleste faller ned på en enkel formel: Min menneskelige elendighet + Jesu kjærlighet = et forandret liv. Man blir frelst.»skriver Peter Svalheim (2). Jeg er helt enig, og det er det som er den viktige reaksjonen.
Dagens ‘manna’:
Jeg tror at Jesus er Kristus!-----------------------------------------
(1) For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. (2 Kor 5:14)
(2) I boken "Jesusvekkelsen - en fortelling fra 70" Vårt land forlag, Oslo 2015 s 10.
Denne refleksjonen er en del av ‘1 Johannes dykket’
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar