Hvem var det som hørte på?

Det var et av spørsmålene jeg grunnet på som gutt, og spørsmålet var knyttet til Bibelens fortellinger om Jesus som ber. Det var ikke mysteriet med Guds Sønn som ba til Gud Fader som opptok meg, det opplevdes ikke problematisk og slik er det fortsatt. 

Men hvem andre? 
I Getsemane går Jesus et steinkast bort fra de tre nærmeste disiplene som dessuten var så trøtte at de sovnet. Hvordan kunne da evangelistene vite ordlyden på Jesu bønn?

Spørsmålet dukker opp igjen når jeg i dag skal begynne på et nytt kapittel i Johannesevangeliet. Hele kapittelet er viet en bønn:

Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa: «Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg.»
Joh 17:1

Det er sannsynlig at denne bønnen hører med til påskeuken, og det gis det inntrykk av bønnen følger umiddelbart etter en undervisningssekvens. Derfor tenker jeg at disiplene fortsatt er tilstede. Det er Sønnen som utøser sitt hjerte for Faren, og den er veldig personlig. Det er derfor jeg kobler den mot ensomhetens bønn i Getsemane. Hvordan har disse bønnene blitt bevart?

Selv om det forblir et mysterium, kan det være så enkelt som at temaet var en viktig del av «kvalitetssikringstiden» mellom påsken og Kristi himmelfart. Spørsmål om hvordan kontakten skulle opprettholdes etter at Jesus hadde forlatt dem fysisk, kan ha ført til at Jesus fortalte dem mer om sitt personlige bønneliv. Likevel er det et under at vi har disse bønnene, og for meg er det som gjerne kalles Jesu yppersteprestelige bønn, et av de vakreste kapitlene i Bibelen. Jeg gleder meg til de kommende ukene.

Dagens ‘manna’:

Jesu bønner gir en god mal for bønnelivet.

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes