Håp for de eldre!

Det er mye livsvisdom å hente hos eldre mennesker, men det hender at jeg møter noen som har veldig sterke meninger om hvordan ting burde ha vært, og som bruker mye av sin energi til å kritisere. En slik holdning er dessverre ikke bare noe jeg finner hos eldre, men kanskje eldre burde visst bedre? Jeg prøver å minne meg selv om det – om et par år kan jeg melde meg inn i ”Vi over 60”.

Jeg håper og ber om at jeg stadig må bli mer ydmyk og få bedre selvinnsikt. Derfor er det oppmuntrende å lese hvem som går foran som gode eksempler i beretningen om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd:

Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham.
Joh 8:9

De eldste hadde selvinnsikt og ydmykhet i forhold til egen tilkortkommenhet, og de var ikke redde for å vise det ved å være de første til å gå bort. Gud velsigne den første som gikk! Han viste stort mot. Kanskje han husket behandlingen av Nikodemus dagen før, men gikk likevel.

Det griper meg når jeg ser eldre mennesker som ikke er redd for å vise andre at de er avhengige av Gud og vil gjøre hans vilje. Jeg håper at jeg aldri blir for stolt til å falle på kne for kongenes Konge. De eldste skriftlærde gir meg håp!

Dagens ’manna’:

Så lenge det er liv er det håp!

-------------------------------------
* Jeg er klar over at Bertrand Russell var en kritiker av religion, og at dette sitatet sannsynligvis også er myntet på religiøs fanatisme. Det passer likevel godt i denne sammenheng fordi de skriftlærde midt i sin fanastisme var ydmyke nok til å gi rom for sin tvil på sin skråsikkerhet.

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes