”Jeg tar Gud til vitne på…”

…er en setning jeg har hørt og sett flere ganger. Den blir gjerne brukt av en som forteller noe som er vanskelig å tro, eller av en som skal bevise sin uskyld: Gud vet at jeg taler sant. 

Jeg antar at den i det minste er en form for trøst for den som sier det; ”om ikke dere vil tro meg, gjør i hvert fall Gud det”. Men jeg oppfatter ikke at Jesu trøstet seg selv med denne argumentasjonen da han sa:

Ja, Far som har sendt meg, har selv vitnet om meg. Hans røst har dere aldri hørt, hans skikkelse har dere aldri sett
Joh 5:37

Ut fra de forutgående versene kan det være at Jesus fortsatt tenker på Guds vitnesbyrd i de mektige gjerningene, men da er det litt rart at han fortsetter med at de ikke har hørt ”hans røst” og sett hans skikkelse. Er dette nok et forsøk på å få tilhørerne til å forstå at det er en åndelig ”sansedimensjon” i tillegg til den fysiske?

Med tanke på å høre, er det interessant at Synoptikerne* i forbindelse med Jesu dåp skriver om røsten fra himmelen som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» (Matt 3:17), mens Johannes bare forteller at Døperen hadde fått denne bekreftelsen fra ”han som sendte meg for å døpe” (Joh 1:33-34).

Forsøker Johannes å formidle at det bare var de som trodde som ”hørte” stemmen? Hva var det i så fall de andre ”hørte” – kan det ha vært torden (jfr Joh 12:28)? Et slikt motiv er i hvert fall ikke fremmed i evangeliet.
 
Forklaringen på hvorfor tilhørerne ikke hørte Gud eller så hans skikkelse kommer i morgen.
 
Dagens ’manna’:

Hjelp meg å høre når du taler og se når du åpenbarer deg!

------------------------------------
* Matteus, Markus og Lukas
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes