En passiv strategi?

Nesten uansett hvilken arena vi befinner oss på, er det viktig å ha et mål for det vi holder på med. Når målet er klart, må det vurderes hvilke strategier som er best for å nå målet. Når strategien er på plass settes det gjerne opp en handlingsplan for det som praktisk må gjøres og hvem som har ansvar for hva.

Når et av mine mål med reisen gjennom Apostelgjerningene er å se på relasjonen mellom Den hellige ånd og de troende, er det spennende at en strategi kommer allerede i innledningen:

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg…»
Apg 1:4-5

Å vente er en viktig strategi, men er den passiv? Jeg tenker ”nei”, men dersom handlingsplanen som skal følge opp strategien blir at ”det setter jeg på vent!” – da er det handlingsplanen som er passiv. Når vi leser de første kapitlene i apostelgjerningene, er ikke ”passivitet” det inntrykket jeg sitter igjen med når disiplene følger ”pålegget” om å vente. Det er aktiv venting, og det er fordi venting i Guds rike like mye handler om forventning – og da ligger det en kraft også i selve ventingen. Til og med Jesaja hadde oppdaget det: ”Den som venter på Herren, får ny kraft” (Jes 40:31).

Et annet aspekt ved ventingen er at det religiøse mennesket har en tendens til å være i forkant av Gud. Oppdraget kan "trigge" slik at det blir viktigere enn oppdragsgiveren.
 
Dagen ’manna’:

Jeg forventer mer, derfor vil jeg vente mer!

------------------------------------------------------------ 
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.