Likevel er jeg veldig takknemlig for at jeg får stå i en tjeneste.
Når jeg om noen timer setter meg i bilen for å kjøre til Kvås er det med ”skrekkblandet fryd”. Jeg gruer meg veldig, og gleder meg på samme tid. Jeg vet at jeg går til noe viktig hvor jeg skulle ønske jeg hadde kontroll – samtid bønnfaller jeg Gud om å våge å slippe kontrollen. For det er Han som er Gud, og uten Ham er mitt bidrag i beste fall positiv tidtrøyte.
Sånn har jeg det i dag, og så er jeg takknemlig og kan skrive som Paulus:
- Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, for at han viste meg tillit og satte meg til tjenesten
1 Tim 1:12–17
Dersom Den hellige ånd gir meg lov, kommer jeg til å forkynne om ”Vekstpreposisjoner” de nærmeste dagene. Det vil nok bloggen bære preg av og derfor kommer jeg sannsynligvis til å ”løsrive” meg fra bibelleseplanen til over helgen.
2 kommentarer:
Jeg er ikke offiser og har nok hatt et langt mer rolig liv enn du har når det gjelder bosted. Men jeg kjenner meg igjen i følelsene du beskriver. Det er akkurat sånn jeg kjenner det før jeg f.eks. skal ha andakt på Frelsesarmeen. Jeg gruer meg, men gleder meg samtidig. Det er stort å få være et redskap for Herren, et talerør for Han!
Gud velsigne deg i din tjeneste i helga!
Mvh Line Kristine, soldat i Levanger
Kjære Line Kristine
Ja, det er stor nåde å få være med å tjene Herren! ...men jeg tror vi er mange, slik som du selv, som kjenner oss igjen i den "blanda" følelsen. Da er det viktig å gå med det vi har på hjertet i stedet for å velge det bort. Formidlingen skal være et "offer" til Herren, og et "offer" som ikke koster noe er heller ikke verd noe. Takk for oppmuntrende ord! Er på plass på Kvås og første møtet starter om to timer. Med ønske om Guds velsignelse over deg og din tjenste! Jostein
Legg inn en kommentar