Tungetale & klar tale

Pinse forbindes gjerne med tungetale. Gårsdagens tekst sa: «…vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»*

Det er ikke tvil om at det tilhørerne hørte var klar tale for dem. Jeg vet at et budskap i tunger kan komme i et eksisterende språk. Det har jeg hørt flere vitnesbyrd om, og selv vært til stede ved en anledning da det skjedde. Samtidig er dette Åndens verk, og da spiller det liten rolle om ”ordene” som blir talt er et eksisterende språk så lenge den som budskapet er til forstår det på ”sitt” språk.

Jeg skiller gjerne mellom ”tungetale” som en nådegave, og det å bruke et ”bønnespråk”. Jeg har aldri blitt minnet om å formidle et tungebudskap i en forsamling, men bønnespråket bruker jeg ofte. Ved en anledning følte jeg meg ledet til å bruke bønnespråket under forbønn. Til min store overraskelse sa vedkommende: ”Jeg forstår hvert ord av hva du sier!” og så fikk jeg gjenfortalt budskapet om framtid og håp som han hadde hørt. Det skilte seg altså fra det å få en tydning. Tungetalen var klar tale.

Bibelen er full av klar tale, og noe av det tydeligste finner vi i avsnittet som er dagens tekst:

For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Joh 3:16–21

For meg er dette ”klar tale”, men dersom et menneske ikke er åpen for at Ånden skal åpenbare sannheten som ligger der, blir det ”tungetale”.

Nøkkelen til å forstå er altså Åndens nærvær. Derfor vil ”pinse” og ”Ånd” alltid stå under angrep fra ”motstanderen”, og hans beste våpen er likegyldighet og nedprioritering.

* Apg 2:11