Den ensomme kampen

Det hender jeg stiller spørsmålet: ”Vil du være alene?” når det er noen som søker fram for å be. De fleste svarer ofte ved å åpne seg om hvorfor de er kommet fram. Men for et par uker siden var det en kvinne som svarte: ”Ja, takk!”.
Etter møtet kom vedkommende bort fordi hun var redd at jeg hadde blitt støtt. Tanken var fullstendig fjern for meg. Jeg var heller takknemlig for at jeg hadde stilt spørsmålet og ved det unngått å forstyrre hennes egne bønner. ”Det var noe jeg bare måtte ordne med Herren alene” forklarte hun. Jeg hadde senset det og forsto!

…og det er slik noen ganger. Selv om det er veldig godt å ha mennesker som bryr seg om meg og ber for meg, er det noen kamper som bare handler om Gud og meg. Det betyr ikke at fellesskapet med de andre er uønsket – kanskje tvert imot:

”Han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og ba…”
Luk 22:35–46

Det var Jesus som slet seg bort fra fellesskapet for å kjempe sin kamp alene. Han visste at det var mellom ham og far, men ønsket likevel bønnestøtte fra dem som befant seg i periferien.

En ”VIP” er en ”Very Important Person” – en dansk kollega, John Wahl, brukte begrepet ”VIP” og la til en dobbel mening: ”Venner I Periferien”.
I den ensomme kampen er det viktig å ha venner i periferien som ber for meg. Jesu VIPer sovnet. Bønnestøtten uteble, men en engel kom og styrket ham. VIPene er flere enn de jeg kan se med det fysiske øyet. Det er godt å ta med seg inn i denne dagen.