Finnes det en engleoppskrift på himmelsk etikette?
Det er ikke mer enn ca 30 år siden at det var relativt eksotisk å høre fremmedspråk på norsk jord. Til og med en svenske eller en danske som dukket opp kunne gi meg følelsen av å tilhøre noe større enn ”lille” Norge.
Jeg reiser en del med offentlig transport i Oslo, og blir nesten overrasket når jeg hører norsk. Om et par måneder skal Stella Mwangi representere Norge i MGP-finalen i Düsselforf. «Haba haba» skal få hele Europa til å svinge seg til afrikanske danserytmer. Det er faktisk helt naturlig og ikke engang et forsøk på å være eksotisk, mens nordmenn opplevde det som kuriøst da Nora sang ”Voi, voi” sammen med ”Deep River Boys” for 50 år siden.
Med mange språk og tradisjoner som samles er det interessant å merke hvor stor variasjon det er i måten vi hilser hverandre på. Nå er jeg veldig klar over at en ”hilsen” ofte kommer automatisk uten at man legger hele sitt hjerte i det som sies. En islending vil alltid møte meg med: ”Sæll og blessaður!” – som er en kortform av ”Kom du meg i møte og vær salig og velsignet!” - Da blir et ”Hei!” litt tamt. Det samme gjelder i møte med en russers: ”Mir vam!” (”Fred være med deg!”)
Da engelen kom til Maria sa han: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» (1) Å bli møtt av en slik hilsen og bekreftelse må ha lagt et fantastisk grunnlag for å ta imot den ”sjokkerende” beskjeden som skulle komme. Maria ble bekreftet på en slik måte at hun fikk styrke til å si ”ja” til Herrens vilje.
Da jeg jobbet som ekstern rådgiver i HSH ble jeg en dag møtt av Aksel som sa: ”Så godt å se deg, Jostein, en fredens mann på dette konfliktenes sted!” Jeg tror jeg gjorde en god ”fredsjobb” den dagen. Kanskje Aksel hadde fått en engleoppskrift på himmelsk etikette? Det skapes fred av slik.
Marias ”ja” førte til ”fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!” Kanskje Herren forsøker å si meg at jeg må bli mer bevisst på hvordan jeg hilser mine medmennesker?
----------------------------
(1) Lukas 1:26-38
Publisert i Krigsropet nr 13 - 2011- PDF
Les hele utgaven i Nasjonalbibliotekets arkiv
Det er ikke mer enn ca 30 år siden at det var relativt eksotisk å høre fremmedspråk på norsk jord. Til og med en svenske eller en danske som dukket opp kunne gi meg følelsen av å tilhøre noe større enn ”lille” Norge.
Jeg reiser en del med offentlig transport i Oslo, og blir nesten overrasket når jeg hører norsk. Om et par måneder skal Stella Mwangi representere Norge i MGP-finalen i Düsselforf. «Haba haba» skal få hele Europa til å svinge seg til afrikanske danserytmer. Det er faktisk helt naturlig og ikke engang et forsøk på å være eksotisk, mens nordmenn opplevde det som kuriøst da Nora sang ”Voi, voi” sammen med ”Deep River Boys” for 50 år siden.
Med mange språk og tradisjoner som samles er det interessant å merke hvor stor variasjon det er i måten vi hilser hverandre på. Nå er jeg veldig klar over at en ”hilsen” ofte kommer automatisk uten at man legger hele sitt hjerte i det som sies. En islending vil alltid møte meg med: ”Sæll og blessaður!” – som er en kortform av ”Kom du meg i møte og vær salig og velsignet!” - Da blir et ”Hei!” litt tamt. Det samme gjelder i møte med en russers: ”Mir vam!” (”Fred være med deg!”)
Da engelen kom til Maria sa han: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» (1) Å bli møtt av en slik hilsen og bekreftelse må ha lagt et fantastisk grunnlag for å ta imot den ”sjokkerende” beskjeden som skulle komme. Maria ble bekreftet på en slik måte at hun fikk styrke til å si ”ja” til Herrens vilje.
Da jeg jobbet som ekstern rådgiver i HSH ble jeg en dag møtt av Aksel som sa: ”Så godt å se deg, Jostein, en fredens mann på dette konfliktenes sted!” Jeg tror jeg gjorde en god ”fredsjobb” den dagen. Kanskje Aksel hadde fått en engleoppskrift på himmelsk etikette? Det skapes fred av slik.
Marias ”ja” førte til ”fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!” Kanskje Herren forsøker å si meg at jeg må bli mer bevisst på hvordan jeg hilser mine medmennesker?
----------------------------
(1) Lukas 1:26-38
Publisert i Krigsropet nr 13 - 2011- PDF
Les hele utgaven i Nasjonalbibliotekets arkiv
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar