Hellighet og Ole Brumm

Når det er snakk om hellighet som opplevelse eller prosess har jeg en ”Ole Brummholdning”:

"Ja takk! Begge deler!"

Et ensidig fokus på prosess kan fort føre til at hellighet blir er ”personlig slit”, mens grøfta på den motsatte siden er at det blir et jag etter ”overveldende følelser” i stedet for at opplevelsene blir en naturlig del av prosessen i det hellige livet.

Da Brengle så tilbake på sin første ”hellighetsopplevelse” skrev han:

«Jeg har aldri tvilt på realiteten i den erfaring jeg opplevde den gang. Jeg har av og til undres på om jeg ikke hadde mistet den, men har likevel aldri tvilt på selve erfaringen mer enn jeg kunne tvile på at jeg hadde sett min mor eller sett solen stå opp. Til tider trakk Gud tilbake noe av de overveldende følelser. Jeg levde i en herlighetens lysglans i ukevis, men den svant litt etter litt.
Gud lærte meg da at jeg måtte holde meg på jorden og ikke stadig fare opp på vinger. Han viste meg at jeg måtte lære å stole på ham og ha tillit til hans uforanderlige trofasthet og kjærlighet, hva jeg enn følte eller ikke følte.» *

At åndelige sannheter bekreftes av en personlig opplevelse er viktig, men det er tragisk dersom en forvandlende opplevelse jeg engang hadde skulle trekkes i tvil på grunn av en labil psyke, depresjoner eller et følelsesliv på sparebluss.

Fariseerne betraktet Jesus som en synder fordi han var et menneske. De konfronterte den blindfødte med hans relasjon til Jesus, og jeg elsker hans respons:

«Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg.»
Joh 9:25

Det jeg har tatt imot i tro og opplevd som sant – det vet jeg. Og det kan ingen ta fra meg uansett dagsform. Jeg er hellig på grunn av det Jesus har gjort for meg i dag også!

* ”På høyere grunn” - Salvata kr. forlag s. 27