Håp

”Jeg trenger ingen Gud, kun egen styrke og håp” synger Jo Nesbø, men finnes det håp uten Gud?

Som troen og kjærligheten har sitt utspring i Gud må håpet være forankret samme sted. Det er ikke tilfeldig at ankeret er det tradisjonelle symbolet for håp.

Da vi bodde i Moldova lærte jeg mye om mangt – ikke minst om håp. Det som kunne virke helt håpløst kunne fort snu seg til håp. Tidlig ble vi kjent med ”Veronika”. Hun hadde blitt enke kort tid før vi kom til landet. ”Sasha”, en sterk ung mann på 24, hadde fått lungebetennelse. Med dårlig tilgang på kvalifisert behandling og medisiner døde han etter et kort tids sykeleie. Det unge parets planer om reise på offisersskolen ble lagt i grus, ”Håpløst”, tenkte jeg, ”…at Gud kan ha råd til slikt?”

Men så møtte jeg Sergei og fikk høre hans historie. Han var Buddhist og Sashas venn. De hadde hatt mange samtaler om religion, og Sergei mente at den ene religionen var like bra som den andre. Men det var før Sasha døde. Da Sergei satt ved dødsleiet til kameraten og var vitne til tryggheten og håpet så han plutselig den store forskjellen. Sergei fant en ny tro, en Frelser og et håp. Det gikk bra med Veronika også. Jeg fikk gleden av å vie henne og hennes nye mann. Han het også Sasha og er en brennende kristen. Et år etter hadde Magna (kona mi) barnevelsignelse for Danil, deres første barn.

Sergei og hans familie er aktive i hjemkorpset. De har grepet evangeliet og Frelsesarmeens oppdrag og kler viktige lederverv. Jeg skulle ønske at du kunne vært med meg på bønnemøte sammen med Sergei og mannsgruppa som han er leder for. Gudsnærværet er sterkt.

Ikke så rart at avsnittet om håp i dagens evangelietekst avsluttes med:

”Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.”
Rom 8:24-28

-----------------------------------------

Publisert i Krigsropet #19 - 2010 - PDF