Det var
William Booth som ga dette rådet til en ung kaptein som i fortvilelse over manglende resultater i arbeidet hadde skrevet til grunnleggeren og bedt om råd. En av de beretningen jeg husker fra
”Kyrkjesoga” på barneskulen er historien om
Augustin av Hippo. Som ung levde han et tøft liv, og hans gudfryktige mor (Monika) var fortvilet over sønnens atferd. Hun søkte sjelesorg hos en munk som ga trøst med følgende ord:
”Ein slik tåreson kan ikkje gå fortapt!” William og den ukjente munken hadde innsett noe som også Paulus hadde forstått, og da er jeg kommet til dagens bibelord:
Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år ikke holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer.
Apg 20,28–31 På dette området tror jeg ikke det er forskjell på år 56 e. Kr., 383, 1880 eller 2009. Tårer er et tegn på alvor – jeg når heller ikke fram til det postmoderne mennesket uten!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar