ETTER 9.11

Blir verden noen gang den samme?

De siste ukers hendelser har gjort inntrykk på oss enten vi kaller oss følelses-mennesker eller ikke. For enkeltmennesker som blir berørt av terror, spiller omfanget av aksjonen liten rolle for det personlige tap, men for oss tilskuere har de siste aksjonene et omfang som til nå har vært forbeholdt filmskapernes fantasiverden.

Når det i tillegg rammer det som i utgangspunktet betraktes som trygt, kan vi ikke lenger skyve det fra oss.

Kan Gud vende dette til noe som kan ha verdi?

Dersom det ikke fører til en seier for enkle hevnløsninger, vil jeg i min naive tro si: "ja".

• Vi har sett ondskapens ansikt, men vi har også sett et globalt samhold som vi knapt tidligere har vært vitne til. På tvers av konfesjonsgrenser, religionsgrenser og "ismer" har vi stått samlet i sorgen. 
• Vi har sett nestekjærlighetens ansikt hos redningsarbeidere som er villige til å ofre sitt liv for å redde. 
• Vi har sett det i vår egen organisasjon når redningsarbeidere blir tatt hånd om og gitt et måltid mat og trøstende ord – og vi blir litt stolte når vi hører at FA serverer 100.000 varme måltider per dag i ruinene av New Yorks stolthet. 
•  Vi har sett det i en stille valfart til den amerikanske ambassaden hvor også tonene fra vårt eget hornorkester blandet seg med andre former for uttrykk for empati. Vi har sett det på lipper som beveger seg i bønn både hos troende og erklærte ikke-troende.

Under krigen skrev Nordal Grieg "Nettopp i denne timen vet vi hva frihet er". Flere år senere skrev Nils Christie: "For moralen i et lokalsamfunn er lasaronens rolle like viktig som prestens!"

Kontrastene blir et poeng! – La oss i bønnen om fred og forbønnen for ofrene og deres familier ikke glemme å takke for det positive engasjement hos mennesker og selv forsøke å dra i riktig retning.

Publisert i Tempelnytt nr 10 - 2001