Å stå i veien

Jeg liker ikke å stå i veien for noen. Det gjelder i alle betydninger av ordet. Dersom jeg kjører bil og lager kø, leter jeg etter et sted å slippe folk forbi. Jeg liker ikke å ha stor handlevogn i butikken dersom det er vanskelig å «komme forbi» osv. 

Jeg kjenner ubehag dersom noen gjerne ville hatt den jobben eller ordren jeg til enhver tid har – jeg gir den mer enn gjerne fra meg.
 
Det er ikke fordi jeg er «selvutslettende», men mer fordi min identitet ikke henger sammen med min plass i køen. Det handler heller ikke om at jeg er konfliktsky. Jeg ser på konflikter som muligheter for vekst og har aldri vært redd for å si min mening – selv når den krysser alle andres. Det er ikke fordi jeg tror at jeg alltid har rett, men fordi jeg mener og aksepterer alle menneskers rett til å ha en mening, og at det er viktig at disse kommer fram.

Men den største frykten jeg har, er å stå i veien for Kongenes konge. Der kjenner jeg meg veldig igjen i Øivind Augland som flere ganger under «Sendt for noe større» forrige uke ga uttrykk for det samme. I forhold til Kongenes konge ønsker jeg å være selvutslettende. Det jeg er, er jeg på grunn av ham. Med det jeg gjør ønsker jeg å gi ham ære. Jeg vet at det kan misforstås og at det blir misforstått. Da finner jeg trøst i ord som dette:

«Jeg har ingen ond ånd i meg», sa Jesus, «men jeg ærer min Far, og dere viser meg forakt. Jeg søker ikke min egen ære.»
Joh 8:49-50a

Dagens ‘manna’:

Det er Gud som skal ha all ære!

---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes