Kall og avkall, pose og sekk

Jeg har aldri tidligere satt disse to ordene opp mot hverandre. Er de motsetninger eller er avkall konsekvens av et kall? Jeg har ikke tenkt grundig nok til å hevde at det alltid er slik, men i mitt liv har det å følge kallet som konsekvens at det er noe jeg gir avkall på.

I en tid der ”Ole Brumm” løsningen med å unngå å velge bort ett av to goder synes å være hovedmålet, er avkallstanken skremmende. Kanskje det er derfor mange sliter med å gjøre valg?

Det er ikke sikkert at det hadde vært så vanskelig å si ”ja” til et kall som man innerst inne vet vil innebære mye godt dersom det ikke innbar at man automatisk valgte bort noe annet som også er godt.
Det er derfor Paulus minner oss om Kristi sinnelag:

(han) ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.
Fil 2:5–11

Det er ikke alltid mulig å få i "pose og sekk". Kanskje det er ”avkallet” som best beskriver Jesu sinnelag?