Var det noen som klappet?

Jeg kjente jeg ble varm da jeg merket reaksjonen i den store forsamlingen på nærmere 1000 mennesker. Om noen minutter skulle jeg på talerstolen, men noen unge soldater fra Frelsesarmeen var blitt bedt om å synge og på refrenget klappet de i hendene. Jeg bøyde meg over til pastoren for å få bekreftet det jeg fryktet: ”Dere tillater ikke klapping i denne menigheten?” Han nikket bekreftende, og ungdommene måtte stoppes. Litt pinlig, men det gikk greit. ”No hard feelings”.

Vi ser forskjellig på hva som er OK i en gudstjeneste. Det er mange måter å klappe på, og forsamlinger som ikke tillater klapping har gjerne gjort det ut fra det faktum at det ikke alltid er lett å vite hvorfor det klappes. Er det fordi man blir revet med av musikken eller er det fordi man vil hylle Herren?
Jeg hører med til dem som tror Herren fryder seg med oss også når vi i noen øyeblikk jubler i ”sjelen” og ikke i ”ånden” – men vi er altså forskjellige, og jeg tror Han gleder seg over det mangfoldet også. Likevel:

Klapp i hendene, alle folk,
hyll nå Gud med jubelrop!
Det står age av Herren, Den Høyeste,
den store kongen over hele jorden.
Salme 47:2–10

…så jeg fortsetter å klappe med frimodighet der jeg vet at det ikke tas anstøt. Det gjør jeg i bønn like lett som i lovsang. Og jeg tror den store kongen liker at jeg gjør det.