Tukt = oppdragelse?

I gårsdagens tekst ble ordet oversatt med irettesettelse. Det samme ordet blir i dagens vers oversatt med oppdragelse.

På gresk bruker hebreerforkynneren paideia (παιδεία) – og det kan oversettes med barneoppdragelse, skolegang, undervisning, irettesettelse tukt eller refselse, avhengig av konteksten.

Første del av ordet, pais, betyr barn (artikkelen bestemmer om det er gutt eller jente), og det forekommer også i ”paidagogos” – (pedagog) som var slaven som førte barnet fra hjemmet til skolen og som der sørget for at barnet var oppmerksom. Han holdt også orden med ’ris’ eller annen straff.

Her er grunnen til å glede seg:

For den Herren elsker, viser han til rette,
og han straffer hver sønn han tar seg av.
Hold ut og la dere oppdra, for Gud tar seg av dere som sønner. Ja, la meg få se den sønn som faren ikke viser til rette!
Hebr 12:6-7

Guds ’paideia’ er et bevis på at jeg er hans barn. At han fortsatt oppdrar meg er et tegn på at han ikke har oppgitt meg – dess større grunn for å vise utholdenhet fra min side!

Dagens ’manna’:

At jeg stadig oppdras er et tegn på at jeg er Fars elskede barn!

Tukt = Irettesettelse?

Spørsmålet er relevant for det er en av de veldig tydelige endringene i den siste oversettelsen av Hebreerbrevet. Noen forbinder tukt med korporlig avstraffelse, og dermed har det hendt at det 12 kapittelet har blitt brukt som legitimering av en slikt handlingsmønster i barneoppdragelsen. Jeg tipper at det kan ha vært hovedgrunnen til endringen.

Jeg mener ikke at det er viktig for meningsinnholdet, men for meg er en irettesettelse ”tilsnakk” på grensen til gult kort, mens tukt er rødt kort – altså en skikkelig lærepenge.

Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter,
mist ikke motet når han refser.
Hebr 12:5

Hvorfor jeg ikke skal miste motet av refs og irettesettelser skriver jeg mer om i morgen. Da vil jeg også skrive litt om ordet som er brukt på grunnspråket.

Dagens ’manna’:

Gud, gjør meg mottakelig og takknemlig for irettesettelser

Alt med måte?

”For mye og for lite skjemmer alt!” – det kan uttrykkes på mange måter. På mange av livets områder kan det være en utfordring å finne den rette balanse. Jeremia var soleklar over dette da han ba:

Herre, jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt. Tukt meg, Herre, men med måte, ikke i vrede, så du utsletter meg.
Jer 10:23–24

Fullstendig klar over at jeg også trenger korreks kan jeg identifisere meg med Jeremia. Likevel – Jeremia kjente Gud gjennom loven, den loven som Paulus kaller tuktemesteren (jfr Gal 3:24 – overs. 1930). Jeg kjenner Gud som far gjennom Jesus, og jeg vet at han tukter i kjærlighet. Da er det ikke jeg som utslettes, men de kreftene som bryter ned og ødelegger meg.
Tuktens* mål i den nye pakt er å gi ”tilbake fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den” (Hebr. 12:11). I det lys får jeg nesten lyst til å si: "Fritt fram, Herre!"

* 2005 oversettelsen bruker irettesettelse