Mentorens ydmykhet

En av grunnene til at Paulus var så opptatt av at ingen skulle ekskluderes fra å få del i den vakre skatten (1), var hans personlige erfaring. I et avsnitt i begynnelsen av det første brevet til Timoteus, beskrev han seg selv som «Den største av syndere» (2).
 
Argumentet hans er absolutt gyldig – dersom det var mulig for ham, må det være mulig for alle. Det preger også hans rolle som mentor og forbilde:

Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Kristus Jesus skulle vise hele sin tålmodighet på meg som den første, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv.
1 Tim 1:16

Paulus så ikke på seg selv som et forbilde, men det Jesus hadde gjort for og med ham, er et forbilde. Jeg tror dette er et fantastisk utgangspunkt for mentorskap i en kristen sammenheng: Det er ikke jeg som er forbildet, men det Jesus har gjort for og med meg. Det ivaretar også aspektet med at den avhengighet som skapes, ikke er til mentoren, men til kilden for mentorens erfaring. Da blir det også tydelig æren skal gå til:

Han som er konge i evighet, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være pris og ære i all evighet! Amen.
1 Tim 1:17

Dagens ‘manna’:

Kilden til mentorens erfaring er den viktigste!

-------------------------------------------------
(1) Se: «Den vakre skatten»
(2) 1 Tim 1:12-17