Det handler om mitt 'aller helligste'

Det er allerede ni dager siden jeg skrev at det går en linje fra Tabernaklet til Templet og videre til det levende templet. Etter å ha brukt litt tid på å reflektere over den 'andre' treenigheten, vender jeg nå tilbake til spørsmålet som Paulus
stiller:

Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv.
1 Kor 6:19

Jo, jeg vet det, fordi jeg tror det!

Det som Gud har åpenbart for meg er noe jeg vet. Det er ikke sikkert at jeg kan forklare det, men troen gir visshet også om mysteriet. 
 

I det øyeblikket Jesus døde, revnet forhenget inn til det aller helligste i tempelet i Jerusalem (1). Jeg tror dette var en profetisk hendelse som skulle vise verden at gjennom Jesu død fikk alle mennesker (ikke bare den utvalgte øverstepresten) adgang like inn til Gud. 

Dersom mennesket er et ”bilde” av tempelet, tror jeg det samme skjedde i ”mitt” tempel. Også der revnet forhenget – men som et speilbilde – på grunn av frelsesverket kunne jeg gi Gud adgang inn til mitt aller helligste. I det øyeblikket jeg tok imot frelsens under, tok Den hellige ånd bolig i ”mitt” aller helligste. Det vil si i min ånd, eller mitt "hjerte" som er det mest brukte bibelske bildet på menneskets ånd. 

Du synes kanskje det er rart at jeg ikke begynner med forgården når jeg skal beskrive tempelet, men jeg beveger meg bevisst innenfra og ut: I følge Jesus er det ikke noe som kommer utenfra som kan gjøre et menneske urent (2). 

Jeg tror dette argumentet er gyldig også når det gjelder hellighet. Det er ingenting av det som jeg gjør i det ytre som kan gjøre meg hellig. Det er kun et verk av Den hellige ånd som bor i mitt aller helligste. Spørsmålet er om jeg våger å sleppe ham ut derfra?

Dagens 'manna':

Den hellige ånd bor i mitt 'aller helligste

--------------------------

(1) Mark 15:38

(2) Mark 7:14-23