Jeg – et bønneemne

Det å vite at det er noen som ber for meg, er en utrolig rikdom. Til og med mange som påstår at de ikke tror, blir takknemlige når jeg forteller dem at jeg ber for dem. Derfor forsøker jeg å være bevisst på å si at det er det jeg gjør i stedet for å bruke den politisk korrekte frasen: «Jeg skal tenke på deg!». 

Dersom Gud vet alt, hvorfor skal jeg da be? Svaret kan gjøres veldig enkelt: Fordi Jesus ba. Dersom Jesus prioriterte dette, må det være viktig. Om noen ikke skulle ha behov for å be, måtte det vært han – likevel ba han. Derfor er det mye å lære av hans bønneliv generelt og av hans yppersteprestelige bønn spesielt. Den presiserer «hvem» han ber for:

Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine.
Joh 17:9

Jeg kommer tilbake til det faktum at Jesus ikke ber for verden i morgen. I dag tar jeg til meg at han ber for «dem du har gitt meg». Det betyr dem som hadde tatt imot – det vil si dem som var rundt ham mens han ba. Litt senere inkluderer han også «dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg» (v 20). Da er jeg inkludert. Jeg er med andre ord også et av Jesu bønneemner. Det er godt å tenke på.

I dag skal jeg skrive brev til en jeg har lovet å be for i ei uke. Nå er uka over. Mannen, som jeg egentlig ikke kjenner, var opptatt av å flagge sin «ikke-tro», men glad da jeg sa at jeg ville be for ham. I skrivende stund ber jeg enda en gang for ham, og at brevet må minne ham om at han er elsket av en Skaperen selv. Det er jeg også – og Han ber for meg!

Dagens ‘manna’:

Han ber for meg!

------------------------------------------
* I 2003 gjorde Krigsropet et intervju med meg om bønn, se "Bønn forvandler"
Dagens illustrasjonsbilde er mine hender i det intervjuet :-)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes