Forlatt og alene, men likevel…

Vi har aldri hatt flere informasjonskanaler. Det har aldri vært lettere å besøke hverandre. Likevel har jeg inntrykk av at et av de største problemene for mange mennesker i dag er ensomhet. Jeg tror det er en av denne verdens frukter, og en del av arven etter postmodernismen.

Selvrealisering, elsk deg selv, «fordi du fortjener det» osv. kan være både sunt og riktig. Men når det blir mål i seg selv og det som deles av fellesskap med andre ofte får preg av markedsføring av egen vellykkethet, er det et alvorlig sykdomstegn. Jeg kan ikke diske opp med en flott middag som er laget utelukkende av råvarer forberedt fra grunnen av. 

Kanskje kunne jeg ha lært det, men dersom det å dele fellesskap avhenger av å måtte prestere hele tiden, kan vi fort bli ensomme. Det går an å dele fellesskap over et glass vann*.

Men for at jeg skulle forstå at min Gud forstår meg i alle situasjoner, en som er prøvd på alle måter sånn som oss, måtte Jesus også oppleve ensomheten.

Det kommer en time, ja, den er nå, da dere skal bli spredt og gå hver til sitt og la meg bli igjen alene. Likevel er jeg ikke alene, for Far er med meg.
Joh 16:32

Gud visste nok også om at det kom en tid etter postmodernismen. Han vet hva det vil si å være ensom. Han tilbyr fellesskap. Så dersom menigheten forstår at vi er hans tilstedeværelse på jorden, er fellesskap en nøkkel i vår tid – og det enkle er ofte det beste.

Dagens ‘manna’:

Fellesskap!

-------------------------------------
 * Den som gir dere et beger vann å drikke fordi dere hører Kristus til – sannelig, jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn. Mark 9:41
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes