Enda en tydelig kobling

I går skrev jeg at bibel og bønn var to viktige faktorer i troslivet mitt. I dag dukker det opp to til:

For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.
Joh 15:8

Det er mange år siden jeg første gang hørte Heidi Baker tale. Foruten hennes sterke vitnesbyrd, var det lengselen om stadig å bære fram «fersk frukt» for Far som jeg kjente, og stadig kjenner meg igjen i. Tanken slår meg at jeg i beste fall har en inntørket rosin å komme med, mens han fortjener ære ved at jeg kommer til ham med favnen full av fersk frukt – eller vindruer som er frukten i denne fortellingen.
 
Da Jeremia profeterte om Ånden som skulle øses ut, skrev han: «Da skal ørkenen bli til en frukthage, og en frukthage skal regnes som skog.» (Jer 32:15b) Det burde vært slik at det alltid bugnet av frukt til glede for Skaperen – for han fryder seg når han ser overflod av alt som er godt. Men frukten er også til glede for menneskene rundt oss, og det er her det er en tydelig kobling til disippelskapet.

Jeg liker at Jesus bruker «blir» mine disipler. Verbet «å bli» viser at det er en pågående prosess. Disippelskap er en livslang læringsprosess. Det samme gjelder det å bære frukt. Dessverre kan mangel på frukt fort føre til «religiøs oppfinnsomhet» - det vil si at jeg forsøker å skape noe som likner. Det kan bli pen kunst av sånt. Stilleben kalles det på fagspråket, og da er maleriet gjerne et lekkert fruktfat. 

Men selv om det er aldri så flott, kan et maleri eller et bilde aldri erstatte «the real thing» = liv. Fruktbæring og disippelskap handler om liv som springer ut fra enhet med Den hellige ånd. Alt annet blir religion.

Dagens ‘manna’:

Frukt handler om liv.

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes