Tungetale

Dersom tanken jeg har presentert om at ”tungen av ild” representerer et ”språk” som er med å gi oss kristne en felles identitet er riktig, kan det skape problemer dersom dette knyttes utelukkende til ”tungetale”. 

Jeg vet om mennesker som taler i tunger som har grepet lite av hva ”Åndens språk” egentlig er. På den annen side kjenner jeg mennesker som har en åndelig innsikt og sensitivitet til Åndens ledelse som gjør dem til mine forbilder – men de taler ikke i tunger. Det var derfor jeg for et par dager skrev: ”Denne ’tungen’, dette Åndens språk, handler om mye mer enn tungetale!”

Da ’tungen’ kom på pinsedagen ble det mulig for min ånd å kommunisere med Den hellige ånd. Dette kan skje uten et eneste ord, med ord i et språk jeg kjenner eller gjennom et bønnespråk som jeg ikke skjønner.

Noen kristne som ikke bruker et bønnespråk, tror at de som gjør det er spesielt åndelige. Jeg har vært til stede i sammenhenger hvor bønnespråket brukes som en form eller et ritual. Det er like lite tegn på Åndens nærvær som et bilde av en ”ildtunge” på veggen.
 
Angriper jeg tungetalen?

Langt i fra! Jeg bruker bønnespråket mitt ofte, men språket er ikke et mål i seg selv. Da kan jeg ”drukne” Den hellige ånd med ord og gjøre meg utilgjengelig for det han vil si til meg. Det er Den hellige ånd som skal være premissleverandøren. Når sensitiviteten er på plass – slik den var i disippelflokken som hadde forberedt sine hjerter i ti døgn, kan det få stor betydning for Guds rike:

Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
Apg 2:4

Først skjønte de fremmede tilhørerne det som ble sagt på deres eget morsmål. Deretter talte Ånden gjennom Peter til deres hjerter. Det blir vekkelse av sånt!

Dagens ’manna’:

Jeg vil bli bedre i Åndens språk på hans premisser.

________________
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.

Se også: Tungetale – klar tale