Min svakhet

Det krever mot å innrømme at jeg er svak, men det kan synes som et paradoks at det er de svake Gud elsker å bruke. Jeg har fulgt juletradisjonen og lyttet til Claes Gills opplesning av ”De små armane”.* 
Konklusjonen er at det er de sterke det går i ”totlevase” for, mens de med små, svake armer får styrke ved å gå til Betlehem.

Enkel teologi, men sant likevel.

Dersom Gud bare kunne bruke fullkomne mennesker, ville ingenting bli gjort. Paulus roste seg av sin svakhet, og kanskje det nettopp var gjennom hans svakhet at hans tjeneste fikk så stor innflytelse. Det er fra din dypeste smerte at din mest effektive tjeneste vil komme, skriver Warren.

Når Gud ber meg om noe, er svakheten min det dårligste argumentet jeg kan komme med. For ikke lenge siden ba jeg for en person som jeg ikke kjente. Under bønnen opplevde jeg at Gud sa: ”Jeg har gjort deg sterk der hvor du var svak. Nå opplever du at du er blitt svak der du alltid var sterk. Dette har skjedd for at du også skal være avhengig av meg også der du før stolte på deg selv!”.
Tiltalen traff spikeren på hodet. Det som var en frustrasjon, kunne bli en velsignelse: Total avhenighet!

«Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.»
2 Kor 12:9a

Dagens ‘manna’:

I min svakhet er jeg avhengig av å dra "like til Betlehem".

-------------------------------------------------
Refleksjonen bygger på Rick Warrens: "Målrettet liv"- dag 35 av 40 (5 dager igjen av 2012)
* Sally Nilssons tolkning på FAs jule-CD er bra den også - men mammas er best!