Profeten *

I dag handler det ikke om Kahlil Gibrans bok ved samme navn, men om tjenestegaven. Dere som følger bloggen min vet at jeg gjennom hele mai i år skrev om det profetiske. Jeg berørte også forholdet mellom nådegaven å tale profetisk og tjenestegaven**. 

Der skrev jeg blant annet:

  

Den største forskjellen slik jeg ser det, er at en tjenestegave er gjenkjent og bekreftet av menigheten. Det er mennesker som bærer en profetisk salvelse. Det de sier har en profetisk tyngde enten de bærer fram en profeti eller de ubevisst sier ting som er fra Gud og som går rett inn i en situasjon.  

I går kalte apostelen for entreprenøren, og jeg kunne godt ha kalt profeten for bekrefteren. Når jeg i undervisning stiller spørsmålet om hva det vil si å tale profetisk eller å være profet, er det vanlig at noen svarer ”å forutsi framtiden”.

Jeg tror dette kun er én side ved det profetiske, men, ja, det kan bekrefte veien videre og åpenbare noe som kommer til å skje. Men ofte er det bare en bekreftelse på noe som allerede er i gang i Guds rike eller en bekreftelse på at et menneske er sett av Gud. 

På samme måte som vi trenger apostler, er det viktig at det finnes profeter i blant oss: Mennesker som ser det Gud ser både i øyeblikket og framover, og som bekrefter dette i sin samtid. For en uke siden lyttet jeg til Carl-Erik Sahlberg som takket Gud for hverdagsprofetene som ble sendt ham når han trengte det som mest. Hver på sin måte bidro de til underet i S:ta Clara.

Dagens ’manna:

Gud, gi noen til å være profeter!

_________________________________
* Og det var han som ga noen til å være … profeter
Ef 4:11
** Se: Gave og tjeneste