Sett i lys av at jeg i går skrev at jeg ville komme tilbake til de navngitte tjenestene i Efeserbrevet 4:11, virker dagens overskrift litt absurd, men for meg er apostelen en entreprenør. Entreprenøren er ansvarlig for nyskapende prosjekter – den som ser hva som må gjøres, får med seg medhjelpere og setter i gang. Slik er det med apostelen også. ”Tommelen” (illustrasjonen) er viktig for at hånda skal være mest mulig effektiv.
De fleste tjenestegavene har nok elementer av en eller flere av de andre gavene, men det er mye som tyder på at apostelen har litt fra alle de andre i tillegg til den ”nøden” som gjør vedkommende til apostel.
For noen år siden kom Dr. Jonathan David med boka: “Apostolic Strategies Affecting Nations.” Det er ei spennende bok hvor han blant annet beskriver gjenoppdagelsen av tjenestegavene i den siste halvdel av forrige århundre. 50-tallet var evangelistenes tiår, med bl.a. Billy Graham som den store ”innhøsteren”. De nye kristne trengte pastorer og 60-tallet ble hyrdens tiår. Så kom den karismatiske vekkelsen, og de som ble berørt opplevde behov for mer kunnskap, dermed ble 70-tallet lærerens tiår. Med karismatikken fulgte en bølge der det ble naturlig i mange menigheter å søke profetisk veiledning – dermed oppdaget man behovet for profeten. 80-tallet ble profetens tiår. Dr. David påpekte at dette på 90-tallet ville føre til at menighetene ville søke apostelen som kunne føre dem og nasjonene inn i Guds plan. 90-tallet skulle derfor bli apostelens tiår.
Til en viss grad skjedde det kanskje også, men apostler er ofte veldig sterke mennesker. Da kan det også gå galt, og det er dessverre eksempler på det. Og det første tiåret av vårt millennium ble på mange områder ”opprydningens” tiår.
Alt som tilhører Guds rike og som forvaltes av mennesker innebærer en risk. Tjenestene må forvaltes som det de er = gaver, og det fordrer en stor porsjon ydmykhet. På grunn av maktmisbruk, er det mange som til og med er redde for å snakke om apostler, men den tjenestegaven er viktigere enn noen gang.
De fleste tjenestegavene har nok elementer av en eller flere av de andre gavene, men det er mye som tyder på at apostelen har litt fra alle de andre i tillegg til den ”nøden” som gjør vedkommende til apostel.
For noen år siden kom Dr. Jonathan David med boka: “Apostolic Strategies Affecting Nations.” Det er ei spennende bok hvor han blant annet beskriver gjenoppdagelsen av tjenestegavene i den siste halvdel av forrige århundre. 50-tallet var evangelistenes tiår, med bl.a. Billy Graham som den store ”innhøsteren”. De nye kristne trengte pastorer og 60-tallet ble hyrdens tiår. Så kom den karismatiske vekkelsen, og de som ble berørt opplevde behov for mer kunnskap, dermed ble 70-tallet lærerens tiår. Med karismatikken fulgte en bølge der det ble naturlig i mange menigheter å søke profetisk veiledning – dermed oppdaget man behovet for profeten. 80-tallet ble profetens tiår. Dr. David påpekte at dette på 90-tallet ville føre til at menighetene ville søke apostelen som kunne føre dem og nasjonene inn i Guds plan. 90-tallet skulle derfor bli apostelens tiår.
Til en viss grad skjedde det kanskje også, men apostler er ofte veldig sterke mennesker. Da kan det også gå galt, og det er dessverre eksempler på det. Og det første tiåret av vårt millennium ble på mange områder ”opprydningens” tiår.
Alt som tilhører Guds rike og som forvaltes av mennesker innebærer en risk. Tjenestene må forvaltes som det de er = gaver, og det fordrer en stor porsjon ydmykhet. På grunn av maktmisbruk, er det mange som til og med er redde for å snakke om apostler, men den tjenestegaven er viktigere enn noen gang.
Dagens ’manna:
Gud, gi noen til å være apostler!
______________________________________
* Og det var han som ga noen til å være apostler…
Ef 4:11
* Og det var han som ga noen til å være apostler…
Ef 4:11
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar