Én kropp

Kolon er et tegn på at det kommer noe viktig. Vanligvis bruker vi det ikke i talespråket, men da jeg jobbet på Sagavoll ble det gjort litt moro ut av at inspektøren, Even Tengesdal, ofte brukte tegnet på den denne måten: ”Da tenker jeg at vi har følgende muligheter kolon”, og så presentertes de forskjellige løsningen. Etter at vi i kollegiet hadde diskutert oss ferdige pleide jeg å si: ”Da gjør vi slik punktum”. Dermed ble vi "kolon" og "punktum".

I går siterte jeg et vers som avsluttet med kolon:

Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:
Ef 4:3-6

…og det første som skal bindes sammen av Åndens enhet og fred, er én kropp. At Guds menighet er én kropp er et fantastisk bilde. Dersom en kropp går i oppløsning er det i beste fall tegn på at noe livstruende er i ferd med å skje, men som oftest er det et tegn på at kroppen er død. Samtidig er det viktig å ikke glemme at denne kroppen vokser ved celledeling. Det kan være smertefullt når f. eks. en cellegruppe må deles i to for at vekst skal kunne skje, men dette er en form for ”oppløsning” som er sunn og som styrker og ikke svekker kroppen som helheten.

Et indisium på hvor viktig kroppen er i åndelig sammenheng er hvor ofte det dukker opp i Bibelen – som igjen gjenspeiles i relaterte refleksjoner i denne bloggen.

Så med et kolon i bakhodet blir dagens ’manna’:

For at oppdraget skal fullføres må vi sette alt inn på at kroppen bindes sammen – punktum.