Ja til livet

Den profetiske grunntonen er et ”ja” til livet. Etter gårsdagens spørsmål ”Profet = dommer?” er det fort gjort å trekke motsatt konklusjon. Men selv om sannheten kan være tøff, er den en forutsetning for at livskreftene kan slippes fri. 

Jeg deler Clive Adams visjon om at Frelsesarmeen skal være ”En levende armé”. Visjonen er basert på beretningen om de tørre knoklene i dalen i Esekiel 37. Jeg vet at det kan være teologiske diskusjoner om hvordan denne teksten skal tolkes, men jeg lar den ligge nå.   

Sannheten var brutal: Det var knokler, og de var tørre. De var vitnesbyrd om noe som hadde vært levende, men som nå var dødt. Det er fort å tenke: Vi må respektere det livet som har vært, men profeten ble bedt om å profetere om nytt liv. Det interessante er at knoklene kunne ”høre”. Kunne de også ”tenke”?

I så fall kan sannheten oppleves dømmende: ”Er jeg en tørr knokkel? Insinuerer han at jeg er livløs? Vet han ikke at jeg vært en trofast kriger i mer en 41 år? Hvem tror profeten egentlig at han er?”

Det er spennende å legge merke til at Esekiel også måtte tale profetisk til ånden. Det profetiske er ikke bare for den fysiske verdens ører, det har også en klar funksjon i den åndelige verden! Etter den første profetien, var det som kunne sees veldig mye ”penere” enn en haug med tørre knokler. Det så faktisk ut som en hær, men den var livløs.

Guds mål er liv – om en drøy uke er det pinse. Åndens fest er livets fest. Det profetiske skal bekrefte det!

Dagens ’manna’

Jeg vil si ”ja” til livet!