Stadfestelse 2

I går skrev jeg om stadfestelse og om hvor viktig det er at jeg stadfester ordet om frelsen. Egentlig burde dagens refleksjon kommet før, men når ikke Hebreerbrevets forfatter valgte den rekkefølgen velger jeg hans kronologi. Følgende vers bekrefter hvor viktig stadfestelsen er:

Også Gud har gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger…
Hebr 2:4

Når Vårherre selv bekrefter frelsesverket, understreker det hvor viktig det er. Det virker som det var vanlig i den første menighet at Gud stadfestet ordet med tegn og under som fulgte med. Markus avslutter sitt evangelium slik:

Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.

Vi finner det som et konkret bønneemne under forfølgelse* og det er tydelig at undrene hadde funksjon som guddommelig sanksjonering av forkynnelsen.

Jeg tror det fungerer på samme måte i dag. Mange undrer seg da hvorfor vi ikke ser flere guddommelige sanksjoner nå frelsen er så viktig. For det første mener jeg at det skjer flere undre enn vi oppdager. Mange undre skjer, men blir skjult i skolemedisinen.

Likevel tror jeg det kunne skjedd flere undre enn det gjør, men at vi er lite flinke til å ta imot dem – og da tenker jeg ikke på den ’individuelle troende’ som er i behov av et under, men på oss som en samlet Jesu kropp. Dagens ’manna’ er også en bønn:

Gud, hjelp meg å forvente at du skal stadfeste ditt ord med tegn og under!

___________________________________________
* Apg 4:29-30 Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere tale ditt ord med frimodighet. Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved navnet til Jesus, din hellige tjener