Navn som arv

Navn er viktig. Jeg har skrevet om det mange ganger*, og i dag blir det enda en vinkling.

Jeg har ikke ”arvet” mitt navn for det var ikke vanlig i familien min å ”kalle opp”. Derfor ble det et lite kultursjokk å komme til Vik i Sogn som korpsleder i 1977 og hilse på en av de gamle soldatene som het Brita. Hun fortalte at hun var oppkalt etter sin farmor. En yngre søster var oppkalt etter mormor, som også het Brita.

I tillegg hadde Brita to brødre som var oppkalt etter henholdsvis farfar Anders og morfar Anders. Det var viktig å ”arve” navn. Utfordringen med å skille søsknene fra hverandre ble løst ved å bruke ”Vetle-” og ”Store-” som prefiks til navnene.

Jesus ”arvet” sitt navn:

Slik ble han større enn englene, for det navnet han har fått i arv, er så mye større en deres.
Hebr 1:4

At Sønnen arvet navnet Jesus var ingen tilfeldighet. Josef fikk beskjed om å gi Marias sønn navnet Jesus, for:

Han skal frelse sitt folk fra deres synder.
Matt 1:23

Navnet er den greske formen av det hebraiske Jesjua som betyr ”Herren frelser”. Jesus arvet navnet fra sin Far – Frelseren, men det var først da oppdraget var fullført at navnet hans ble større enn andres navn. Dagens vers peker nemlig tilbake på det fullførte oppdraget med ordet ”slik”. De ’andre’ er i denne sammenheng identifisert med englene, og for Hebreerbrevets forfatter er det viktig allerede i innledning å signalisere hvor englene hører hjemme. Det som skiller Jesus både fra englene, fra alle andre som heter Jesus og fra dem som bærer kristennavnet, er at han er det navnet hans betyr.

Min ’manna’:
Jesus er det han heter

...og min bønn:
'Gud, gjør det slik at jeg alltid er kristen'
____________________________________
* Her er noen refleksjoner rundt ”Navn”