Jungelgutten Bomba

Jeg begynte tidlig å lese, og jeg leste det meste av det jeg kom over av guttebøker. I slike bøker var det gjerne helter, og jeg identifiserte meg med dem enten de var fiksjon, som den fantastiske jungelgutten Bomba, eller ”Historien om…”-biografier om virkelige personer.

Jeg levde meg inn i hovedpersonenes verden, ble kjent med deres omgivelser og vaner. Og ikke minst - jeg følte at jeg kjente dem selv om jeg aldri hadde sett dem.

Peter beskriver relasjonen mellom de troende og Jesus slik:

Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham; ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord, for dere når troens mål: frelse for deres sjeler.
1 Pet 1:3–9

Den eneste parallellen til min barndoms helter er at evnen til å leve seg inn i en annen verden er noe som jeg tror er nedlagt i oss mennesker. Jeg tror det er fordi vi også tilhører en annen verden. Derfor er det mulig for oss å både tro og elske det vi ikke har sett. Den store forskjellen på ”barnebøkene” og ”bøkenes bok” er at barnebøkene ledet meg inn i sin verden uten at jeg ble en del av deres historie og de en virkelig del av min. Bøkenes bok forteller meg derimot at jeg gjennom Jesus er i Guds verden, og at han er blitt en del av min. Det er frelse, og det er det som er årsaken til jubel og glede!